Laurië Lantar Lassi Súrinen

Rohirrim

av Éomer

”Pulsen dundrer i ørene. Blodsmaken er den eneste følelsen jeg har. Sverdet sitter fast i brystet på en Ork som nesten fikk meg ned... Jeg setter foten i brystet på styggedommen og river sverdet løs, det føles som jeg svømmer i glassklar gjørme; alle bevegelser går ulidelig sakte. Jeg får sverdet opp akkurat tidsnok til å slå unna et spyd som noe mørkt, stort kjører mot meg, bevegelse er det eneste jeg legger merke til, der hvor jeg ikke ser Våre farger. En tynn linje som farer over marken som vinden. Spydet kommer mot meg igjen, og ett eller annet smeller mot skjoldet jeg rev med meg for... for litt siden? Jeg aner ikke, det kan være en evighet. Halsen svir noe infernalsk, jeg må slite for å få i meg luft... Sverdarmen reagerer ikke som den skal, rå makt er alt jeg har nå, og den svinner hen fortere enn det ser ut til å ta slutt på fiender... Gúthwinë hugger ned begge de to tingene, jeg ser ikke hva de er; jeg hugger så hardt jeg kan mot hodene, eller toppen, i alle fall... Alt som ikke er hvitt må dø! Hesten min er treg også, men Firefoot vil ikke gi opp før han dør under meg. "DØD!" roper jeg, og Rohirrim brøler med meg . "DØD!" Éowyn er død; Éowyn, søster! Hva gjorde du her?!, Théoden Konge er død! Théoden, som var min far nesten hele mitt liv! Og hvem vet hvor mange andre... Venner, slekt! Døde: Alle! "DØD!DØD!DØD!" Hvitt raseri! Sverdet går av seg selv, fortsatt sakte, fortsatt i tåke, men det hugger. Hugger og dreper. Knuser og lemlester. Kutter og skjærer. Rohirrim slåss! Den Hvite Bølgen feier over slettene som nordavinden: ingenting kan stoppe oss! Vi er Rohirrim! Vi kommer i Gondors nød! Eden holder!

Angrepet kjører seg fast. Vi har knust oss igjennom fronten, men det er et hav av Haradrim og orker og Südringer overalt...
Jeg blåser Rohirrim til meg, hornet gjaller over støyen mens Gúthwinë jobber så fort jeg kan svinge det... Vi samler oss i en skjoldborg. Her gjør Rohirrim sin siste stand! Vi skal hugge til vi dør! "DØD!"

HAH!!!
Out of doubt, out of dark to the day´s rising
I came singing in the sun, sword unsheathing.
To hope´s end I rode and to heart´s breaking:
Now for wrath, now for ruin and a red nightfall!

av Èomer