Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Mine tanker om
Drømmefall – Den Lengste Reisen

For noen år sida fikk jeg et dataspill i julepresang. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av dataspill, og har gitt opp de fleste jeg har starta på. Spesielt faller jeg helt ut med en gang det blir en slåsskamp eller at det på en annen måte blir skummel. (Litt rart siden jeg egentlig ikke lett blir skremt av ting, skrekkfilmer har jeg for eksempel ikke noe problemer med å se...) Jeg liker det over hodet ikke og tror aldri jeg kommer til å gjøre det. Jeg liker rett og slett ikke ”GAME OVER” spill. Men dette spillet jeg nå hadde fått fikk jeg vite at var et rent tenkespill, uten slåssing og uten denne utrolig dårlige uvanen de fleste spill har med å sprette opp et bilde med store bokstaver med ”GAME OVER” når man feiler.
Jeg satte i gang med store forventninger og det var supert. Jeg har aldri spilt noe så bra før. For første gang blei jeg hekta på et dataspill. Jeg jobba med gjennom en utrolig spennende fantasy historie som jeg vandra gjennom ved å løse oppgaver og tenke meg fram til alle mulige løsninger på problemer som dukket opp underveis. Jeg satt foran pc’n og stor koste meg i flere måneder før jeg langt om lenge greide å løse det. Det var utrolig morsomt å endelig ha greid det, men også en liten skuffelse over at det ikke var mer. Men jeg håpet at det en dag ville komme en oppfølger. Og det gjorde det. I år kom spillet Drømmefall som er en fortsettelse på den fantastiske historien om April Ryan en helt normal jente som blei kasta inn i et eventyr der hun måtte reise mellom verdenene Stark (vår egen verden, maskinenes og teknologiens verden) og Arkadia (verdenen der magien hersker) og skaffe balanse mellom de to verdene så de ikke skulle dukket under.
I Drømmefall møter vi Zoe som også i likhet med April var en helt vanlig jente til hun blei kasta inn i noe mye større. Hennes venn og tidligere kjæreste er på sporet av noe stort og når han forsvinner bestemmer Zoe for å finne ham. Man møter også April igjen, og bytter på styre de to jentene og en mann ved navn Kian.
Første skuffelse med dette spillet var da jeg oppdaga, til min skrekk, at jeg kunne dø! Så fælt! Forsto ikke skaperne av dette spillet at det var det som var så flott med det forrige? Ingen slåssing, ingen dreping, ingen som kom for å ta deg, ingen skumle ting du måtte hjemme deg for, ingen ”GAME OVER”ting. Men alt dette hadde dessverre dette nye spillet. Men jeg tenkte som så at jeg måtte vel bare slå meg til ro med det og fortsette. Det kunne jo fortsatt hende at det var et bra spill.
Grafikken var utrolig, selv om jeg for min del ikke hadde trengt å ha det så bra. Måtte til og med oppgradere PC’n min før jeg fikk til å spille det. Så det jeg først trodde bare ville koste 400 kr, egentlig en helt grei pris , blei til slutt på godt over 3000.
Tilbakeblikk til det forrige spillet, gjennom tidligere personer, steder og historier var veldig morsomt for meg som elsket det første spillet, selv om noen ting kanskje kunne bli litt uklart for nye spillere. Men jeg synes det trakk opp. Som for eksempel da jeg hoppa i taket da jeg kom til stedet der jeg skulle møte Charli, kompisen til April, også i dette spillet. Likte godt historien og gledet meg alltid til å komme videre for å kunne se hva som skjedde. Men jeg synes oppgavene var langt lettere enn det de hadde vært i de første spillene. Det var lite med ting som skulle brukes, mange ganger synes jeg det ble gitt for tydelige tegn til hva jeg skulle gjøre neste gang og jeg syntes selv jeg greide å komme meg nesten for raskt framover i historien. Da jeg bare etter et par uker hadde greid å komme meg gjennom hele spillet var det en skuffelse at det hadde vært så lett. Det var ikke den samme utfordringa. Jeg synes heller ikke historien var ferdig fortalt. Det var for mange ting som bare hang å svevde i løse lufta. Jeg er en person som liker åpne slutter, men det virka nesten litt uferdig? Men det kan jo hente at det er en god grunn til at de må få laget en oppfølger.
Små ting som trakk ned spill opplevelsen for meg var at de hadde bytta ut stemmen til flere av personen som var med i det første spillet. Det at de hadde bytta ut navn som i dette første spillet hadde norske navn med engelske i dettes pillet synes jeg var helt unødvendig. Det at de også hadde bakgrunnsstemmer på engelsk når man hadde det innstilt på norsk er også små ting som trekker litt ned i mine øyne. Dette er jo et norsk produsert spill, og det er noe jeg liker godt med det, men da forstår jeg ikke hvorfor de ikke greier å gjennomføre det? De greide jo det første gang!
Konklusjonen er at jeg blei mektig skuffa over spillet, men jeg synes det var morsomt så lenge jeg holdt på, og jeg vet med meg selv at jeg kom til å løpe av gårde til butikken i dag hvis det hadde vært en oppfølger på markedet. Men jeg håper inderlig at skaperne greier å se hvor fantastisk bra ideen med et rent tenkespill uten slåssing og dreping egentlig er! Men det var en spennende og morsom historie som blei fortalt, selv om jeg var skuffa over slutten. Og jeg håper inderlig at det kommer en oppfølger også til dette spillet.