Skumringstime

Dvergenissen

Hvis du tenker på ordet jul, får du helt sikkert masse assosiasjoner til andre ord og ting. Du får kanskje bilder i hodet av for eksempel et juletre eller pakker eller en julenisse. La oss si at når du tenker på jul, får du fram bildet av en julenisse. Den julenissen du får et bilde av da, er sannsynligvis en litt høy, kraftig mann, med langt hvitt skjegg, kledd i rødt og med en passe teit rød lue med hvit dusk i enden. Det er sånn de fleste folk tenker seg at nissen ser ut, under den forutsetning at de tror på nissen i det hele tatt. Det finnes så klart nisser! Men, ja MEN, du – og mange med deg har et vrengebilde av julenissen. Julenissen, og det meste annet som finnes av nisser også, er dverger.

Alle vet vel hva en dverg er? Men det finnes mange forskjellige syn på hva en dverg er. Så jeg skal fort gjøre rede for hva ordentlig dverger er. Dette gjør jeg også av hensyn til de av dere som da ikke vet hva en dverg er.

Dverger er alltid kortvokste, de kan være fra litt over 1 meter til en og en halv meter høye. De har kraftig skjeggvekst, som regel brunt. Dverger har en tendens til å bli litt tykkfalne, spesielt over magen. De er veldig flinke til å bruke hendene. De kan lage de vakreste ting. Det fortelles at i fordums tider jobbet dverger i miner, der de hentet ut mineraler, som sølv og gull. De kunne lage brynjer og våpen som var en konge verdig. Men dverger har alltid blitt sett på som grådige. De ga sjelden bort noe hvis det ikke kunne komme dem selv til gode. Nå tenker du vel, men hvordan kan du da påstå at julenissen er en dverg? Julenissen er jo gavmildheten i egen høye person! Ja, og det stemmer det. Og jeg vet egentlig ikke hvordan og hvorfor noen av disse grådige dvergene har utvikla seg til å bli julenisser. Kanskje de har forandret levemåte og blitt mer gavmilde, eller kanskje en gren av dvergeætten var spesielt gavmild? Det kan jeg ikke svare deg på. Jeg kan bare gjette.

Men det jeg vet, er at julenissene er dverger. Jeg har nemlig møtt noen av dem en gang. Det er en god stund siden, og jeg var ikke veldig gammel, så jeg husker langt fra alt. Men jeg skal fortelle deg alt jeg husker her.

Jeg var ung, naiv og veslevoksen på den tida. Det var den jula jeg var 5 år. Jeg påsto at det jeg ønske meg mest var fred på jord, selv om jeg på den tida ikke visste hva det innebar. Men de voksne smilte alltid veldig når jeg kom med ønsket mitt, og rusket meg litt i håret. Så jeg holdt på ønsket mitt. Mens det jeg egentlig ville ha, var den dyre dokka som hadde kommet ut i butikkene for ikke lenge sida.

Som de fleste andre på min alder, trodde jeg selvfølgelig på julenissen, det ”falske” vrengebildet av julenissen. Julenissen var noe av høydepunktet ved jula.

Julaften gikk som den stort sett gjorde, uten at noe spesielt skjedde. Middagen ble spist, vi gikk rundt juletreet. Bestemora mi så på sølvguttene synge på tv. Og jeg kjeda meg, og venta på nissen. Av en eller annen grunn kom jeg til å gå inn på rommet mitt, husker ikke hvorfor. Og det var litt av et syn som møtte meg. På senga mi satt en dverg. Han så ut som dverger flest, hvis du ikke husker, får du se tilbake på min tidligere beskrivelse.

Dvergen virket fortvila og satt og tvinnet skjegget sitt i dype tanker. Han skvatt til da jeg kom inn i rommet. Han gjorde et klossete forsøk på å gjemme seg under senga mi, men han ga fort opp. Han visste han var sett. ”Så du er Karianne, altså. Ungen som skaper så mye problemer blant oss av mitt slag.” ”Hva?” Jeg forsto lite, eller rettere sagt ingen ting. ”Ønsket ditt.” Jeg forsto enda mindre. ”Vi vet ikke hva vi skal gi deg til jul. Fred på jord kan nok dessverre ikke vi greie å ordne”. Han smilte skjevt.

”Er det vanskelig å skaffe?” Dvergen så litt på meg, og begynte å humre litt i skjegget. ”Vet du hva det vil si med fred på jorda?” Jeg nølte. ”Nei…”
”Selv for oss nisser, er det umulig å få dere mennesker til å innse at fred er den beste løsning. Men du er jo bare et barn, og ingen forventer at du skal skjønne sånne store ting ennå. Men er det ikke noe annet du ønsker deg til jul?”
”Bortsett fra fred på jorda mener du? Jeg vet ikke.” Jeg hadde nemlig allerede vært borte og klemt på noen av pakkene som lå under juletreet, og hadde funnet ut at dokka jeg ønsket meg faktisk lå der.

”Tja, skal vi se, hva kan jeg finne til deg, da?” Dvergen tenkte seg om, stakk hånda innafor kappebrystet og trakk fram en liten boks. Han rakte den fram mot meg. Den var ikke stor, litt mindre enn håndflata hans, og du må huske på at den var ganske mye mindre enn et voksent menneske pga. størrelsen hans. Selve boksen hadde en mørk, men klar blåfarge, og den var preget med tynne sølvstreker som strakte seg rundt hele boksen i buer og sirkler. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var noe av det vakreste jeg hadde sett.

”Dette er en dvergeboks. Alle dverger, eller nisser, som noen kaller oss, har en sånn hver. Det må de ha, hvis ikke blir de ikke regnet som en ekte dverg… eh, nisse. Men jeg har to. Den ene er min egen og den kan jeg ikke gi bort. Dette,” han pekte på boksen han hadde i hånda. ”Dette er min brors. Han døde. Nå gir jeg den til deg. Ha den som et minne om julenissene, og om meg, Fili, og min døde bror, Kili. ”Bare husk en ting, du må ikke åpne boksen før du vet med deg selv at det er riktig. Og når det er på tide, kommer du ikke til å være i tvil.”

Før jeg rakk å si noe, ja før jeg rakk å gjøre noe som helst, forsvant han. Uten en lyd. Han bare forsvant i tynne lufta og var borte.

Dette er mange år sida nå. Jeg sitter med den blå dvergeboksen i hendene. Den er laget av en type metall, og kjennes kald mot huden. Jeg vet nå at tiden er inne, akkurat som Fili sa. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje når jeg åpner boksen, men en ting vet jeg. At julenissene i virkeligheten er dverger! Og nå vet du det også, hvis du tror på meg, da. Men det er jo en annen sak.

Jeg lener meg framover boksen. Jeg legger to fingre på lokket og dytter det forsiktig opp. Et sterkt lys blender meg, og så blir alt svart.