Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Hair på Det Norske Teateret

er den store musikalsatsningen på det Norske Teater denne høsten. Jeg selv som er svært glad i denne musikalen fra før både gruet og gledet meg til å se den. Og blei både veldig skuffa, men også imponert over enkeltting da jeg så den.
Hair blei skrevet av James Rado og Gerome Ragni og blei spilt for første gang på Broadway i 1968. Musikken er ved Galt MacDermot. Stykket handler om Claude som kommer til New York der han skal melde seg til tjeneste i hæren. Her møter han på en gruppe Hippier ledet an av Burger. De drar med seg Claude inn i deres verden av frihet, fred, kjærlighet og rus. Hans nye venner prøver hard å snakka han ut av tanken på å dra i hære som kommer til å føre han rett inn i Vietnam-krigen. Det at han i tilegg forelsker seg gjør valget ennå vanskeligere for ham, men tilslutt havner valget på å følge loven og melder seg til tjeneste.

János Szász står for regien av oppsettinga og jeg er svært uenig med ham når det gjelder hans grep når det kommer til historien. Er mange av hans omskrivninger jeg ikke liker. Og for dere som kjenner til og liker stykket fra før kan dette være negativt. Hele handlinga er flytta framover i tid og foregår her på en internettkafé i et punkermiljø. Jeg synes ikke det klinger helt bra. Dagens punkere, veldig opptatt av verdensomspennende politikk og sterk innblanda i narkotika? Hippiemiljøet passet bedre inn i settinga synes jeg. Videre er noen av hovedpoengene i historien omgjort, noen personer er utelatt mens andre er lagt til. Hendelser som Jeanies barn er vridd helt rundt, og slutten er forenkla og mister mye av sin egentlige betydning. Dette er muligens det verste feiltrinnet etter min mening. Noen scener er sterkt modernisert og selv om betydningen kommer fram synes jeg de ikke passer inn og blir mer eller mindre småteite noen av dem. Et eksempel på dette er ”3 – 5 – 0 – 0” der alle er kledd i ”Darth Vader” kostymer og kriger på en meget mekanisk måte med stokker som kan minne om lyssabler. Star Wars relasjonen blir veldig feil i mine øyne, og blir ikke noe mer enn et morsomt innfall fra regissørens side som ikke funker, for meg. Den blir også alt for langtrukket, og blir kjedelig etter hvert. Sånn er det med flere av scenene. De blir ofte litt for langtekkelige.
Musikken er en viktig bit av stykket. De har på mange av sangene greid å bevare de gamle melodiene, men her har de også greid å forvrenge en del. Noe personer godt inne i stykket fra før kan finne unødvendig og dumt. Tekstene er norske og er oversatt av Ola E. Bø og Iren Reppen, men dessverre forsvinner stemmene litt for ofte i for høy instrumental musikk. Synd, for det er mange flinke sangere i stykket, som burde ha kommet mer til sin rett, og jeg skulle også likt å høre de norske tekstene bedre.
Siden jeg nå har begynt å bevege meg inn på prestasjonene på scenen kan jeg fortsette der. Dette er den biten som imponerte mest. Som sagt er det mye bra sang. Mange gode sangere. Jeg synes også dansen er bra. Det er ikke typisk musikal dans, men mye mer moderen, og en god del bevegelsesforming inne i bildet. Flere fine scenebilder og formasjoner. Selv om kanskje det å danne en rekke foran på scenen blir litt vel mye brukt. Av scener jeg liker kan for eksempel trekke fram ”Hare Krishna”. Den har et veldig behaglig, men spennende scenebildet. Bevegelsesformingen mellom Burger (Hans Marius Hoff Mittet) og Sheila (Jannike Kruse Jåtog) og baksdanserne i oransje drakter er veldig fint, selv om jeg ikke liker omskrivinga av handlinga i denne scene. De aller fleste i stykket er plukket ut på grunn av sang og dans og det var bare to som er utdanna skuespillere blant crewet. Disse to imponerte meg utrolig. Ingrid Bolsø Berdal som spiller Jeanie imponerer stort med sin monolog i andre akt. Det gjør også Frank Kjosås (Woof) med sin monolog, i tilegg har han en fantastisk sang stemme. Jeg bir også veldig fascinert av samspillet mellom de to. Spillet som foregår i bakgrunnen hele første akt synes jeg kanskje er noe av det beste med hele forestillinga, og i dette spillet er de to alltid veldig med. De er virkelig rollene sine på scene, noe som jeg synes er veldig viktig. Claude som blir spilt av Tor Ivar Hagen synes jeg har en ganske tilbaketrukket rolle til at han i utgangspunktet er en hovedrolle sammen med Burger. Hans Marius Hoff Mittet (Burger) synes jeg gjør en god jobb. Han er alltid med og gjør en bra figur på scene, og er virkelig leder i gjengen, og hovedperson i stykket. Han synger også veldig bra. Jannike Kruse Jåtog imponerer, som vanlig, med sang, og Camilo Bresky (Hud) ser man virkelig at kan danse, selv om han dessverre ikke får vist fram helt og fult hva han var god for.
Scenebildet gir meg ganske lite. Scenen er veldig stor, med store fargerike sommerfugler hengene på veggene. Orkesteret står lengst bak på scenen, noe som egentlig funker veldig bra. Foran dette står det en rad med datamaskiner. Fra taket heises det til tider ned storskjermer, og en vegg med glasspeil. Skjermene blir flere ganger i stykket brukt for å vise film. Stedene der de filmer fra scenen å sender opp på skjermene syns jeg at kan funke, selv om det ikke var nødvendig å sende at det blir satt skudd på storskjerm. Men stedene der foreldrene til Claude og Burger, og dommeren blir vist og personene på scenen snakker til personene på skjermene synes jeg bryter for mye til resten av stilen, og passer derfor ikke inne. Gressmatta som blir trukket inn på scenen noen ganger i løpet av forestillinga ser jeg egentlig ikke det store poenget med. Tror det kunne gjort seg like bra uten denne. Det blir også forstyrrende med alle scenearbeiderne som må ut og inn på scenen for å trekke den på plass. Men et scenisk virkemiddel som funker veldig bra er syklene.
Underholdene er stykket det helt klart. Første akt var en god del bedre enn andre akt, andre akt blir tider litt slepende. Jeg koste meg da jeg så det, bortsett fra når jeg satt og irriterte meg over omskrivinger. Stykket blei også bedre andre gang da jeg allerede var klar over tingen jeg ikke likte og heller kunne more meg over prestasjonene.