Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Helten på den grønne øya

Stykket Helten på den grønne øya av den irske forfatteren John Millington Synge blei satt opp på Det Norske Teater, på prøvesalen, i perioden oktober til desember 2006. Lars Erik Holter sto for regien.
Stykke tar sted i en liten irsk landsby der det en dag kommer en fremmed, Christopher Mahon (Anders Baasmo Christiansen) som forteller at han har drept sin egen far ved å slå han i hodet med en spade. Han blir hedra som en helt på grunn av dette. Pegeen Mike (Ellen Dorrit Petersen) som driver baren i landsbyen får et godt øye for ham, og det blir på det aller høyeste gjengjelt. Men Pegeen er allerede forlovet med en annen, og hva skjer når den påståtte døde faren dukker opp?

Dette er et høyst humoristisk stykket med både innslag av musikk og dans. Jeg koste meg veldig mens jeg så det, og det passet perfekt inn i prøvesalen på Det Norske Teater.
Prøvesalen er liten, og på grunn av dette føler man at man er med i handlinga i stedet for at man sitter å oppserverer. Stemmebruken er mer normal, og store gester er ikke like nødvendig som i de store salene der folk på bakerste rad også skal få med seg hva som skjer.
Det første jeg tenkte var at det var en veldig stilig scene, men neste tanke var: kommer de til å greie å spille bra på denne scene? Scenen var forma som en V som strakk seg gjennom hele rommet med publikum på begge sider. Men jeg hadde ikke trengt å frykte noe, scenen blei brukt på en veldig bra måte, og jeg tror alle følte at de blei spilt til, uansett hvilken side de satt på.
Skuespiller prestasjonene synes jeg gjevt over var bra. Det var ingen jeg tenke at spilte dårlig.
Dansenummeret i andre akt med de to danserne Patrick O`Mahony og Justin Walsh var kjempe flott. De var utrolig gode, og dansen var god integrert i stykket. Jeg fikk ikke følelsen av at det var dytta inn bare for å ha det med som det kanskje lett kunne blitt.
Musikken var også bra. Det passa bra inn. Og med musikere på scenen som var en del av stykket. Ekstra morsomt syntes jeg det var da jeg så min gamle fiolinlærer på scene, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få se noen gang.
Kontraster i stemninga på scenen fikk de fram veldig bra. Kontrasten mellom den ekle stemninga i marerittet til hovedpersonen og den lette lyse sommermorgenen da han våkna var veldig bra gjennomført og blei derfor veldig virkningsfull. Jeg blei virkelig berørt av de forskjellige stemningen de ønsket å få fram på scenen.
Virkemidlene hjalp til med å spisse stykket. Lys som skifta mellom dyster blått, varmt gult og rødflammende ved peiskroken om kvelden satte en fin stemning. Kostymene passer godt inn både tid, sted og pengemessig til stykket, og har en gjennomført stil. Som sakt likte jeg scenebildet svært godt. Vi satt å så inn i vertshuset i landsbyen, og det var der så godt som alt av handlinga foregikk. Men de kunne også løfte opp bakveggen i vertshuset sånn at vi kunne se plassen utafor. Synes Bård Lie Thorbjørnsen virkelig har gjort en god jobb med scenografien.
Et skuespill jeg godt kunne anbefalt, men den tas straks ned.