Laurië Lantar Lassi Súrinen

Harry Potter og Fangen fra Azkaban

av Flopsy

Dette er tredje bok i den megapopulære bokserien om den unge herr Potter og hans liv som trollmann og hovedfiende av slemmingen Voldemort; hvis navn helst ikke bør nevnes om man har forhåpninger om å leve lykkelig og lenge. Skitt au, der røyk den muligheten ;-)

"Harry Potter og Fangen fra Azkaban" fortsetter i mye det samme sporet som de to foregående bøkene, og innehar mange av de samme kvalitetene som gjorde disse til de enorme verdenssuksessene de ble; nemlig en veldig tiltalende blanding av spenning og humor, og med en fargerikt galleri av hovedpersoner og bipersoner. Men denne boken tar oss med et langt steg videre inn i trollmannsverdenen, og byr på et mer spennende og komplisert plott enn vi tidligere har fått presentert.

Før vi ser nærmere på bokens detaljer, passer det kanskje med en liten smakebit på hva den handler om:

Introduksjon:

Vår venn Harry Potter tilbringer som vanlig sommerferien hos sine mindre sympatiske slektninger: Tante Petunia, Onkel Wiktor og deres bortskjemte sønn Dudleif Dumling. Hos familien Dumling er magi bannlyst, og Harry blir nødt til å lese lekser om natten og ellers unngå å nevne noe som har med livet hans som trollmann å gjøre.

Sommerferien forløper omtrent som vanlig, helt til den pompøse og ufordragelige Tante Maggen kommer på besøk. Hun kommer med nedsettende kommentarer om Harrys avdøde foreldre, og Harry blir så sint at han ender opp med å blåse Tante Maggen opp som en ballong. Han flykter fra familien Dumling i en fart, helt sikker på at han nå kommer til å bli utvist fra Galtvort Skole for Trolldom og Hekserier, etter å ha brutt en hel masse av skolens restriksjoner vedrørende bruk av magi.

Det som i stedet skjer er at Harry blir plukket opp av den mystiske Fnatt-bussen, som reklamerer med at den er en nødtransport for akterutseilte trollmenn og hekser. Om bord får han høre om Sirius Svaart, en beryktet morder og kriminell som nettopp har klart å rømme fra fengselet Azkaban. Bussen kjører Harry til Diagonalmenningen, og når han er klar til å stige av blir han møtt av selveste Kornelius Bloef, som er trolldomsverdenenes Magiminister. I stedet for å utvise Harry fra Galtvort, leier han et rom til ham på vertshuset "Den lekke heksekjel" for resten av sommerferien. Her får han nyss i at den rømte Sirius Svaart mistenkes for å ha planer om å få tak i Harry, og at det derfor blir satt ut desperanter rundt skolen for å holde vakt. Desperantene er fangevoktere fra fengselet Azkaban, og de får næring fra menneskers frykt og suger menneskers sjeler ut av dem.

På toget til Galtvort får Harry sitt første møte med desperantene. De stopper toget før det er fremme ved skolen, og ransaker det på utkikk etter den rømte Sirius Svaart. Harry får en enorm reaksjon på desperantenes nærvær, han blir nærmest paralysert og hører sin mors fortvilte skrik idet den grusomme Voldemort kommer for å ta henne og resten av familien av dage. Desperantene blir til slutt jaget ut av kupeen av Remus Lupus, som skal vise seg å bli Harry og vennenes nye lærer i faget Forsvar mot Svartekunster.

Vel tilbake på Galtvort går livet sin vante gang, med forelesninger, venner og rumpeldunk. Men Harry klarer ikke å slippe tankene omkring Sirius Svaart. Han finner ut at Sirius en gang har vært en nær venn av Harrys foreldre, og at han muligens hadde noe med deres død å gjøre. Og så skjer det mystiske ting; ting som tyder på at Sirius Svaart har klart å ta seg inn på skolens område til tross for desperantene. Mysteriet er i gang:

Tanker og kommentarer:

Jeg må vel først av alt erklære meg selv som Potter-fan, og er vel i så måte ikke helt nøytral i forhold til å skulle anmelde denne boka. Jeg har lest bøkene fortløpende, og har i all hovedsak storkoset meg med det jeg har lest. Noen tanker og kommentarer skal jeg likevel prøve å hoste opp.

"Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er i mine øyne en av de beste til nå i Potter-serien. Den er ikke så enkel og "barnslig" som de to første bøkene i serien, samtidig som den ikke er fullt så dyster og dårlig redigert som de to neste bøkene. Denne boka har en helt passe dosering av de ingrediensene som gjør Harry Potter- bøkene så flotte. Den er spennende så det holder, med rømte mordere, dødsdømte hipogriffer og sjelesugende desperanter. Den er periodevis ganske morsom også, i hvert fall trekker jeg på smilebåndet av episoder som den når Ronny skal snakke i telefonen og hambusen forvandler seg til Professor Slur med dameklær. Men det beste med alt er bokens plott, hvor vi introduseres for noe så genialt som en tidsvender, som gjør det mulig å reise bakover i tid og endre på fortiden; og ukruttkartet, som viser hvor skolens hemmelige ganger befinner seg, og i tillegg hvor alle lærere og elever er på det gitte tidspunkt. Skikkelig kreativt å finne på noe sånt, og dette gjør boken artig utover gjennomsnittet. Plottet er imidlertid ganske komplisert, og dette gjør til at denne boka kanskje ikke passer så godt for de aller yngste leserne. De vil i hvert fall ha god nytte av en voksen som kan hjelpe til med litt forklaringer underveis. Til gjengjeld er boka mer leservennlig enn de to første for oss...kremt...litt eldre lesere ;-)

Forfatter J. K Rowling skriver som vanlig godt, og hun har en befriende løs og ledig stil. Det er tydelig at hun tar ungene på alvor, og hun henvender seg til dem på en direkte og liketil måte. Dette er langt unna en del av de politisk korrekte barnebøkene undertegnede vokste opp med på 70/80-tallet, der alle barna var prektige små voksenkopier som lekte med kvister i skogen. Neida, her treffer vi oppblåste tanter, flyvende hippogriffer, fnattbusser og hamskiftere! Jeg priser meg lykkelig for at jeg i det minste har vokst opp med Roald Dahl, og at jeg ennå ikke mentalt sett er for gammel til å ha glede av Potters trollmannsverden.

Hovedpersonene er som tidligere trekløveret Harry, Ronny og Hermine. De har nå blitt 13 år gamle, og det merkes. De er ikke lenger barn, men ungdommer, og de har alle forandret seg en del fra vi først møtte dem.

Harry har nå forsont seg med tanken på at han er en spesiell gutt, og at han er en verdensberømthet i den magiske verdenen. Han fremstår nå som en mer selvsikker utgave av seg selv, om enn med like stor evne som tidligere til å havne i begivenhetenes sentrum. Mens problemene tidligere kom ramlende ned i fanget hans, er Harry nå mer aktiv i forhold til det som foregår. Han viser mer initiativ, og stikker nesa si opp i ting som han tidligere kanskje ville ha latt være i fred. Men ikke alt er fryd og gammen for unge Harry. Han er en grubler, og bruker mye tid på å få klarhet i fortiden sin. Voldemort gjorde ham foreldreløs i ung alder, og dette har tydelig skapt en sårhet i ham. Han leter etter alt han kan komme over av informasjon om sine foreldre, og er veldig nærtagende overfor kritikk av dem. Når noen kommer med slikt, har han en tendens til å bli aggressiv og miste kontrollen. Det er dette som skjer når Tante Maggen blir blåst opp, og når han ber Professor Slur om å holde kjeft. Det sistnevnte hadde neppe den yngre Harry gjort. Pubertets- Harry er altså tøffere, hissigere og mer grublende enn den yngre utgaven var.

Hermine er selvsagt min favoritt i trekløveret, og også hun viser nye sider av seg selv. I de forrige bøkene ble hun i grove trekk presentert som en snill men temmelig arrogant og stuck-up smarting, med få venner og litt dårlige sosiale antenner. I tillegg hadde hun en veldig sterk sans for lover og regler, og ville ikke finne på noe som kunne skaffe henne trøbbel. Den Hermine vi treffer nå er modnere, tøffere og mer sympatisk. Hun har fremdeles det skarpeste hodet i flokken, men hun viser større sosiale evner og mer modenhet en tidligere. Hun sliter likevel fortsatt litt med flink-pike-syndromet, og klarer på skikkelig moderne vis å bli utbrent, som en konsekvens av utstrekt bruk av tidsvenderen for å få med seg alle skolefagene. Hermine får likevel vist mer av seg selv, og i en episode ender hun til og med opp med å kjefte på professor Rummelfiold, og deretter marsjere ut av klasserommet. Man kan vel si at disse to ikke er helt på samme planet...

Ronny er en stødig fyr, og han er vel kanskje den av de tre som har forandret seg minst. Men begynner vi ikke allerede her å ane noen varme følelser for Hermine? De er i hvert fall stadig i tottene på hverandre, i forbindelse med at deres respektive kjæledyr ikke går helt overens med hverandre. Katter og rotter gjør sjelden det.

En annen ting jeg elsker med alle Potter-bøkene er det fargerike utvalget av bipersoner. Hver bok har en knippe nye figurer, og denne er intet unntak. Her treffer vi blant annet Remus Lupus, som er skolelærer og varulv. Og vi treffer Sirius Svaart, som er fengselsrømling, kan skape seg om til en svart hund, og er Harrys gudfar. Og ikke minst så har vi Rakel Rummelfiold, som er min personlige favoritt. Dette er dama som flyter over gulvet i klasserommet, med fjernt blikk bak store briller, innhyllet i lilla sjal, store armbånd og tung parfyme. Hun underviser selvsagt i klarsynthet (clairvoyanse heter det vel), og har vel mer kontakt med de høyere makter enn med dagliglivets begivenheter. Er det bare meg, eller er det flere som har en følelse av å kjenne minst en sånn dame fra privatlivet? I min noe tallrike slekt finnes det ihverfall en utgave av henne, og hun har betegnende nok fått tilnavnet "Alternativ cafè". Dette er en dame med forkjærlighet for lilla velur, auramassasje og kosttilskudd på brødskivene i stedet for smør. Siden jeg selv identifiserer meg mer med Hermine, så er det kanskje ikke så rart at nettopp Rakel Rummelfiold ender opp som min komiske favoritt..

Til slutt noen kommentarer som er litt på siden, men som jeg ikke klarte å la være å ta med likevel.

Angående Rumpeldunk: dette må da være et skikkelig dårlig fungerende ballspill? Tanken er i utganspunktet ikke så dum; et ballspill på sopelimer kunne absolutt ha fungert det. Men da måtte reglene ha vært annerledes. Hva er poenget med jagere og sluffer og målringer, når det likevel alltid er det laget som fanger snoppen som går av med seieren? At noen risikerer helsa som rumpeldunkkeeper er utenfor min forstand, siden det man driver med ikke har det minste betydning i forhold til kampresultatet. Vel vel, idrett uten offside er jo som kjent ikke ordentlig idrett da ;-)

Et annet irritasjonsmoment: dialekten til Jokum Finniman. Jeg er ikke så voldsomt bevandret i dialekter, men dette minner om en slags Toten/Cowboy- Laila/Eldar Vågan-greie, og jeg kan bare ikke fordra å lese den. Jeg er i utgangspunktet ikke særlig glad i å lese dialekt i det hele tatt, og skjønner ikke hvorfor unge Herr Finniman må prate sånn. Gygrids dialekt kan også være plagsom å lese, men den er faktisk enda mye verre på engelsk. Her får forfatter og oversetter dele skylden for min irritasjon, og jeg får vel også gå i meg selv og innrømme at dette er surmaget kritikk. Men likevel, jeg vil helst slippe å lese dialekt. Jeg liker det i hvert fall ikke.

Og angående Potter og umoral: I forbindelse med at jeg tok på meg oppgaven med å skrive en lags anmeldelse av denne boka gjorde jeg noen tapre forsøk på research. Dette kom det svært lite ut av, men jeg kom i det minste over en artig kristen nettside, som advarte på det sterkeste mot all umoralen i Potter-bøkene. Blant annet ble Harrys opprør i forhold til Tante Maggen fremhevet som uakseptabelt. Man måtte jo skjønne at barn ikke kunne oppføre seg sånn overfor voksne, og at tante Maggen ikke hadde gjort annet enn å formidlet sunne tanker om at barn trenger fysisk avstraffelse for å lære om riktig oppførsel. Nuvel. Dobbeltmoralen lenge leve. Er det noen det ikke er synd i, så er det i hvert fall Tante Maggen. Hun ble jo til og med reddet ned igjen. Synd men sant..

Som selverklært navnefetisjist passer det seg vel også å si noen ord om Rowlings bruk av navn. Hun er tydeligvis også interessert i navn, og hun bruker navn på en utrolig bevisst måte. Dette er helt klart med på å gjøre bøkene hennes bedre og artigere, i hvert fall i mine øyne. Men som sagt, så er jo jeg mer enn gjennomsnittlig opptatt av navn også da.

Oversetter Bugge Høverstad har heldigvis fått med seg Rowlings navnebruk, og han gjør en flott jobb med å bevare navnenes betydning i oversettelsen sin. På den måten kan jo de som ikke kjenner til originalnavnene også få en opplevelse av navnenes betydning. Det eneste jeg stusser på er at navnet på bøddelen McKnife ikke er oversatt til norsk, det burde det vel kanskje ha vært?

Dette ble kanskje mer analyse enn anmeldelse fra min side, men hva mer kan jeg si? Jeg liker denne boka jeg :-)

av Flopsy