Laurië Lantar Lassi Súrinen

Harry Potter og Ildbegeret

Døden kommer til Galtvort

av Hjorthen

Se også Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

Harry Potter og Ildbegeret markerer et lite taktskifte i J.K.Rowlings saga om gutten som overlevde. Det er åpenbart med en gang du får den i hånden. Mens de tre første bøkene i serien til sammen utgjør snaut tusen sider, så er Ildbegeret alene på ca 650. Litt av en murstein med andre ord, og litt av et prosjekt å komme seg igjennom for de minste. Eller for dem som leser den høyt for sine håpefulle. Så er da også denne boken rettet mot en litt eldre målgruppe enn det de tre første var.

Det er et ambisiøst prosjekt Rowling har gitt seg ut på. Syv bøker, et for hvert skoleår på Galtvort for Harry Potter. Når hun så bruker to-tre år på hver bok så er det en risiko for at leserne i målgruppen vokser fra henne mens de venter på neste bok. Foreløpig er det imidlertid ingenting som tyder på dette. Hypen og salgstallene er det ingenting å si på verken ved utgivelsen av denne boken, eller den neste i serien. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Så er da også Rowling en meget talentfull forteller. Noe vi skal komme tilbake til.

Ildbegeret markerer også et taktskifte fordi den er den første av bøkene som ikke begynner hos Dumlingene. Derimot begynner vi i landsbyen "Lillehenge", i det gamle Vensterhuset, hvor Voldemort og Ormsvans pusler med skumle saker. Det ender med døden for en person ved navn Frank Brask, og tonen for boka er satt. Boka er mørkere enn forgjengerne. Innsatsen er høyere, og Lord Voldemort er tilbake. Dessuten har Harry nå blitt fjorten år og hormonene begynt å gjøre seg gjeldende. Det er på mange måter en mer voksen bok vi får denne gang.

Men mye er også ved det gamle. Når vi møter Harry for første gang er han naturligvis hos Dumlingene og det er sommerferie. Derfra blir han "reddet" av Wiltersens og reiser til verdensmesterskapet i rumpeldunk, hvor vi får møte Voldemorts "dødsetere" for første gang. Derfra bærer det tilbake til Galtvort og fjerde skoleår. Etter hvert blir det annonsert at "Tretrollmannsturneringen" skal arrangeres for første gang på hundre år, og på mystisk vis blir Harry Poter trukket ut som en av to deltagere fra Galtvort. Enda han ikke er gammel nok til å delta. Som vanlig er det ny lærer i forsvar mot svartekunstner. Slur er sitt vanlige sjarmerende jeg, og Humlesnurr er som vanlig uklart tilstede. Undervisningen går sin vante gang og alt er kjent og kjært. Helt til boken når sitt nervepirrende klimaks og døden kommer til Galtvort. Boken slutter med at Humlesnurr på skoleavslutningen advarer mot at Voldemort og at man går tunge tider i møte. Det brygger opp til konfrontasjon og det er flere år til neste bok. Akk skjebne.

Så Rowling skuffer ikke fansen denne gangen heller. Hun er, som nevnt, en strålende forteller. Historien griper tak i deg fra første side, og den er vanskelig å legge fra seg. Språket er lettlest, effektivt og helt greit, uten at det svinger seg opp i de helt store høyder. Det er ingen tvil om at det finnes bedre forfattere i dette segmentet, Phillip Pullman for eksempel, men som historieforteller er Rowling helt på høyden. Miksen av humor, alvor og gode karakterer er sjarmerende, og plottet er spennende nok til at vi glemmer de innvendingene vi nok kunne funnet med henhold til logikken i det Potterske univers. Vi skummer fra side til side for å se hva som skjer, og vi lukker boken etter disse snaut 650 sidene, ganske godt fornøyd. Men det må også sies at dette er den første boka hvor gjentagelsene blir litt småkjedelige. Boka starter forrykende bra, dabber litt av i midten for så å bli fryktelig spennende igjen mot slutten. Den ER nok litt for lang og kunne nok vært tjent med litt strammere redigering.

Men dette er egentlig bare små innvendinger. Harry Potter fenomenet, hvor Rowling (og PR avdelingen i forlaget hennes) har klart å gjøre bøker til del av hurtig-konsumerings-kulturen, den som får folk til å ligge i kø for å kjøpe billetter til filmpremierer, i en grad ingen knapt trodde var mulig. Ingen kan vel egentlig påstå at det er ufortjent heller?

Men nå må Humlesnurr se å skjerpe inn den ansettelsespolitikken han driver med. Flesteparten av lærerne hans er jo komplett udugelige!

av Hjorthen