Laurië Lantar Lassi Súrinen

Harry Potter og Føniksordenen

Frykt og avsky på Galtvort?

av Trond Buland

Det er lenge siden jeg har fått mareritt på grunn av en bok jeg har lest. Mange, mange år, faktisk.. Selv ikke American Psycho greide det.. (men den var jo så kjedelig at jeg heller ikke greide å fullføre den...) Nå har det imidlertid skjedd, og det verste er at det var en "barnebok" som fikk æren av å gjøre sånn inntrykk at den forfulgte meg inn i urolige drømmer. Og den som altså gjestet mine netter var ingen ringere enn Venke Dolorosa Uffert, fra Harry Potter og Føniksordenen. Med denne skikkelsen har J.K. Rowling klart å skape en av de mest ufyselige og skremmende litterære skikkelser jeg kan huske å ha møtt; en genuint psykopatisk og livsfarlig byråkrat, en person som drevet av lojalitet, dømmesyke og pervers trang til å påføre andre smerte, gjør hva som helst for saken. Med et søtt smil og nusselige kattunger på porselen på kontoret.

Harry Potter og Føniksordenen representerer ellers enda et skritt på Rowlings vei mot det mørkere, mer voksne og nesten gotiske stoffet som åpenbart ligger begravd bak det i utgangspunktet tilsynelatende så enkle og litt "barnslige" Stompa på magiskole"-konseptet. Bok fem i serien er gjennomgående dyster, den er preget av en gnagende paranoia som er nesten slitsom å oppleve selv i sofakroken hjemme; ingen er lenger til å stole på, selv "myndighetene" er nå upålitelige, "alle" kan være Voldemorts tjenere, eller slaver, magidepartmentets fornektelse av den ubehagelig virkeligheten er nærmest fanatisk i sin intensitet, og de gode kreftene drives fra skanse til skanse, noen av dem inn i døden. Og hvem er egentlig de gode og de onde? Var Harrys pappa, hans store ideal, egentlig en ufordragelig slask? Er Harry selv en ufrivillig ondskapens slave? Er hans egne tanker egentlig hans egne? Kan han stole på se selv? Alt og alle blir offer for tvil i denne boken, alt som har føltes sikkert og trygt ser ut til å løse seg opp i flyktig tåke. Selv det faktum at det går bra til slutt, overskygges av at dette slett ikke er slutten, at den virkelige kampen ennå gjenstår og at utfallet langt fra er gitt. Ved slutten av denne romanen, kjenner Harry Potter mer av den mørke sannheten om seg selv enn noen gang før, og det gir ikke lyse framtidsutsikter.

På mange måter er dette Rowlings beste bok i serien. Den er uhyre godt skrevet, hennes oppbygging av den mørke atmosfæren, den paranoide stemningen og Harrys voksende håpløshet er gjennomført og medrivende beskrevet, og farten og intensiteten i de mer action-pregede sekvensene er rett og slett et mesterverk. Samtidig er denne kanskje den boka i serien som aller mest skriker etter en redigeringsrunde til; deler av romanen burde vært strammet opp, fyllstoff kunne vært kuttet ut, regien kunnen vært strammer. Slik det er nå blir det hele så mørkt og håpløst så lenge, at man nesten går litt lei; får lyst til å skrike "OK, JEG SKJØNNER AT DET SER ILLE UT NÅ! Now Get On With It!", eller noe sånt?! Når utløsningen endelig kommer, og vektstangen på ny vipper i det godes favør, har stikken vært strammet så langt og så lenge at virkningen nesten har begynt å tape seg. Og det ble så ufattelig mange ord innimellom, så mye som det så langt er vanskelig å se hva Rowling ville med, så mange sidespor som liksom ikke fungerte helt. For eksempel ble det etter min mening noe halvhjertet og uforløst over skildringen av Harrys mer menneskelige sider, og ikke minst hans våknende romantiske drifter i denne boka.

I tillegg er dette den mest ubehagelig boka å les ei serien, fordi balansen mellom det dystre/alvorlige/mørke og de lettere, humoristiske sekvensene helt klart er forrykket. De små lyspunktene av humor som før virket som nydelige kontraster til kampen mot Voldemorts ondskap, og ga leseren etterlengtede små pauser i dramatikken, er nå nesten ikke der lenger. Ikke en gang rumpeldunk-kampene tjener som sikkerhetsventil i denne delen av historien. Og dermed forsvinner noe av sjarmen som før har gjennomsyret serien, i mine øyne.

Dessuten: Humlesnurr er da egentlig en rimelig teit fyr, er han ikke? Ikkehelt på høyden, som rektor betraktet? Personalpolitikken hans er bare lurv (kan han ikke ansette Slur som lærer i forsvar mot svartekunster nå da, og bli ferdig med det?!), og i tillegg har han null peiling på barneoppdragelse og pubertet og slike ting?! Måten han opptrer på overfor Harry, er jo som skapt til å framprovosere opposisjonslyst og opprørstrang, og dermed overilte og farlige handlinger fra Harrys side. Og hans egen forklaring på hvorfor han har opptrådt slik holder etter min mening bare delvis vann? Skal ikke Humlesnurr liksom være så glup, da?!

Men for all del, Harry Potter og Føniksordenen er vel noe av det mer spennende jeg har lest, i alle fall for ungene mine, på lenge. Så kom med Halvblodsprinsen, jo før jo heller. Jeg MÅ lese mer!

PS. Ingen av mine to barn (6 og 11) hadde vonde drømmer om professor Uffert. Kanskje en må være "voksen" for virkelig å la seg forferde over denne skikkelsen?

av Trond Buland