Hvorfor døde Cora Ask?

Av Edmund Abmros

-Du må ta ansvar for din datter, snakke med henne, være en far for henne! Dette er den slags vås jeg måtte tåle da Cora Ask dukket opp og minnet meg på pinlige ting i fortiden. Dessuten anklaget hun meg for å være snobbete, gammeldags og ikke minst far til hennes datter, den siste detaljen kunne dessverre være sann; Cora Ask var min flamme for 29 år siden, (det falt meg inn at jeg måtte ha hatt ekstremt dårlig smak den gang) verst av alt; denne kvinnen truet med å fortelle hele historien til Maud!
På tross av at dette var lenge siden og at jeg ikke hadde visst noe før noen timer tidligere var jeg MEGET bekymret for skandalen som ville følge og ikke minst; Mauds reaksjon! Jeg tilbød Cora gull og grønne skoger for å forsvinne, men hun nektet å ta imot, hennes krav var at jeg skulle akseptere vår felles datter og behandle henne som jeg behandlet mitt og Mauds barn Angelica. I slike situasjoner er det bare én ting å gjøre; fjern problemet! Dessverre har jeg aldri vært noen kløpper med ”de utilgivelige”, men det var livvakten Artamos!
Min kjære kone hadde nevnt to ting tidligere på dagen:
a) hun hatet Cora som hadde fornærmet oss hele dagen,
og
b) hun ville ha en livvakt slik Malfangene hadde.
Artamos hadde akkurat blitt arbeidsledig og han var mer enn gal nok til å drepe Cora. Maud og jeg la en plan, jeg ville lokke Cora ut og lamme henne, Maud, Artamos og Adeline Malfang ville så komme fra en annen retning og ta henne av dage. En sleip og god plan, min Maud ville tro vi kvittet oss med en plageånd og bare jeg ville vite hvor rett hun hadde.
Å ansette Artamos var lett, jeg ga ham to galleoner og følgende ordre: Du skal adlyde alt min kones sier, og om noen rører henne; drep dem! I ettertid ser jeg at dette var en dårlig formulert ordre.
Cora ville gjerne snakke, men jeg sa vi måtte samtale utenfor for jeg nektet å bli sett i selskap med henne, jeg skyntet meg ut og sa hun kunne komme fem minutter etter, hun kom umiddelbart…det var en strek i regningen, men jeg håpet så få som mulig hadde sett det. På baksiden av huset holdt jeg denne talen:
Vel Cora, jeg angrer virkelig på at jeg har behandlet deg slik, jeg var nok bare i sjokk, men jeg tror jeg har kommet på en løsning, en løsning som vil glede, vår datter, som vil glede meg og som vil… lamstivosløvus
Jeg har alltid likt en stilig avslutning på et forhold…
Vel inne var det bare å vente på at Maud kom tilbake, i mitt stille sinn lurte jeg nok litt på hvem som faktisk drepte Cora der ute, var det Artamos som avtalt eller var det en person jeg kjente så langt bedre.
Et problem åpenbarte seg dagen etter; Cora Ask tilbake igjen, som historiens mest irriterende spøkelse! Vel, hun husket ingenting av mordet og da hun gjorde det var det heller ingen hindring, hvem skulle svartspanerne tro på, meg; Edmund Ambros steinrik forretningsmann og tidligere ansatt i departementet, eller ekkoet av en irriterende og fattig kjerring?

Dessverre fantes det enda et bevis på min ville ungdomstid; et brev fra min bestevenn Abraxas til meg var blitt stjålet! Heldigvis for meg var Olga like i nærheten, hun trengte skall fra drageegg som jeg hadde og jeg lovet henne en bit om hun fant brevet for meg, det gjorde hun også! Brevet ble funnet, brent, tråkket på og jeg kunne være lykkelig! Det var i alle fall det jeg burde ha gjort, men i min lykkerus over å ha funnet brevet begynte jeg å lese det litt for åpenlyst, Maud så det og så var helvete løs.
Jeg kan ikke klandre min kone for at hun ble noe opprørt, det var tross alt en stor hemmelighet og spesielt det at jeg hadde fått henne til å myrde Cora Ask for meg utelukkende for å skjule disse ugjerningene ble nok en torn i øyet på henne. Raseriet var stort og pinlig, jeg forsøkte å få tak i henne, men ble lammet av den pliktoppfyllende livvakt som jeg hadde gitt sine klare ordre, jeg var i det minste glad for at han ikke drepte meg, det ville være en ufin måte å dø på, liggende nesegrus på terrassen med min kone flyktet rasende og ulykkelig inn i mørket. Straks jeg våknet var staven min borte og en rekke skuelystne halvkaster samlet seg for å håne meg og min person. Jeg avskjediget Artamos som svarte ved å legge sine meget sterke hender rundt nakken min i et forsøk på å kvele meg, dette ble heldig avverget av Adeline og Abraxas Malfang, takk og lov...
Jeg ble sett på som en fare for min kone, jeg som så godt visste at det var hun som var den farlige av oss, jeg ble ribbet for all verdighet og fratatt min tryllestav før jeg slapp inn til henne. Samtalen var vanskelig, det hadde vært en meget stor løgn, men Edmund var i sannhet ulykkelig for hva han hadde gjort, alt det hadde tatt var et mord og en skandale, men Edmund Ambros forstod nok noe veldig viktig om hvor glad han var i sin livsfarlige kone den dagen.