Emirons Dagbok

Innledning

«Tananarivo.»
«Atacama.»
(Alle sitater i kursiv er fra Sangen om den Røde Rubin av Agnar Mykle, 1957)

1. September, 1957

Sjenerell statusrapport:
- Stalin er dau.
- Agnar Mykle blir dømt av regjeringa i landet sitt bare fordi han skriver sannheten om åssen den menneskelige anatomien funker i praksis.
- Castro kjemper for uavhengighet på Cuba.
- Sjetteklasse på Galtvort høyere skole for tyranni og boredom skal på PIKNIK for å se på BLOMSTER!
Du og du, så spennende dette blir, for å si det med professor Wennevold.
Ja, denna turen her kommer virkelig til å forandre verden...
Hippogriffkuk i ræva, det kommer til å bli helt forjævlig.
Samfunnsnyttig som faen.
Vi skal altså leite etter ei plante som finner det for godt å vente fem hundre (500!) år mellom hver gang den viser den stinkende blomsterræva si over bakken.
Heldigvis er Agnethe med. Ingen bombe at hu bestod UrtologiUGLA; det er det motsatte som ville ha rysta jorda i sine grunnvoller. Ikke at jeg skjønner at’a må bli med, for hu er av en annen verden av talent og vett i skolten enn oss andre forbanna slitere. Men det skal liksom værra et privilegium. E-eh, innmari.
Hælvetes Snileklubb. Det blir vel jævlig mye kvalitetstid, tenker jeg, når'n plutselig har så få yndlinger rundt seg til å vælje blant.
Gygerfitte, som jeg hater den forbaska strebersekten til Snilehorn. Agnethe er verdt så mye mer enn den møkkagjengen; der er hu bare ei stjerne skjult blant skitne og stygge egokometer. Det er jo ikke snakk om å dyrke gennuint talent i det hele tatt: det handler bare om å krabbe seg oppover ved å tråkke på andres bøyde nakker. Hu hører ikke hjemme der.
Men de andre iddiotene på trinnet kommer i hvert fall til å ønske seg visse stimulerende midler under oppholdet, noe som igjen kommer til å virke monnetært fordelaktig på det personlige budsjettet. For å si det som en økkonom.
Og hvem veit, kanskje jeg får til å sette to ord sammen og forklare åssen jeg føler'e når vi ikke har så mange jævla steinvegger rundt oss. For ikke å snakke om steingølvet. Jeg hater den forbaska skauen, men der ute plages og distraheres hu i det minste ikke av fobien sin, stakkars, så jeg skal passe meg for å preike for mye dritt om den. Alt som er bra for McMerk er bra for meg. (På den annen side - som Mykle skriver: «Dulgt aner han, at om han prøvde å forklare sine følelser og sin maktesløshet for henne, så ville hun ikke forstå. Dulgt aner han, at der hos en eldre kvinne kan finnes forståelse for den mann som er lammet av forelskelse og tilbedelse, men ikke hos en ung kvinne. Forstå det med fornuften, kanskje, som en videnskapelig forklaring; men ikke anerkjenne det med følelsene, og ikke overgi seg.») Ikke at jeg veit hva jeg skal si, egentlig. Jeg trur ikke jeg skjønner'e helt sjøl, så da blir det jo med ett enda mer jævlig vanskelig å si åssen en føler'e, ikke sant. Bare hu ikke trur det er sånn enten eller: at det er slutt på lojjaliteten å/eller bisnissen fra mi sie dersom hu ikke har'e på samma måten. Skjønner forresten ikke åffer hu skulle ha're på samma måten, sånn en talentløs dust som jeg er. Men jeg er den eneste som forstår'a. Faen, det går rundt for meg. Sirrkulær arrgumentasjon.

Hoveddel (problemstilling og argumentasjon)

2. September

«To unge sosialister, like forskjellige som natt og dag; på hemmelighetsfull vis utfyllende hverandre...»
«Stryk kristenkorset av dit flag
og heis det rent og rødt
La ingen by dig det bedrag
at frelseren er født.»
Kan den som har kjørt ei sopelime opp i ræva på Ask vennligst ta og fjerne den? Makan til regelpuler.
Og kan Peter Styx' mor vær så snill å ta til fornuften og ta en litt forsinka spontanabort ved å stappe en enkel feilbrygga eliksir i julegrauten? Jeg kan hjælpe henner med å skaffe den, hu skar til og med få den gratis… eller vaffal rabatt. Men strengt tatt burde hu betale så det svei, dersom det betydde at hu blei kvitt den iddioten av en sønn hu er blitt forbannet med. En av dem første tinga han sa til meg etter at vi kom hit var «og hvor mange poeng har du tjent for Håsblås?» Fytti hælvete.
Og mens jeg skriver detta sitter David Nobel på sengeplassen sin og pusser glorien. Detta er sjølsagt bare en mettaforisk talemåte. I virkeligheten tørker han støv av et fotografi av morra si som han har ved sia av hueputa.
Teddybjørnen til Jørgen Wéstby ligger på gølvet ved sia av suttekluten til Wiltersen.
Når det gjelder Augustin Elatus, så er han en femi blodsnobb. Toalettsakene hans fyller en koffert.
Og for Eva Jones fins det faen meg ikke dekkede adjektiver. Hu er bare helt gomp i hue.
Dæven, så sært: når jeg er hjemme i Camden savner jeg å værra på skoor'n med Agnethe, men når jeg er på Galtvort savner jeg byen som bare faen. Og det gjø'kke saken bedre at det er skau, skau, insekter, skau, trær, skau og søkkvåt mose så lang gluggene kan se her. Kan redduseringa av hommøret dessuten ha noe med folka her å gjørra, tru? Gygerfitte, asså. MEN det er gompesossialister her!
Fy fabian, så game.
Smygardingene følgte opp med å prøve å ta'rem med på en hyggelig skogstur, men det blei ikke noe av. Jeg spørte om gompene kunne forklare meg konseptet dem går rundt og trur på, så da blei det hele avbrutt før dem var blitt overtalt, også kom det noen. For all del, smygardingene kan torturere så mange gomper dem vil for min del; jeg gir langt faen i dét, men synd å la sjangsen gå fra seg til å høre på årntlige raddikalere.
Men dette var ikke en ekskursjon bare for å gå på fine turer i skogen og ha det morro! Det akademiske nivå skulle fortsatt opprettholdes! Første dag stod både Eliksirer, Urtologi og Stell av Magiske Vesener på timeplanen, og skolearbeidet ble møtt med en blanding av entusiasme, apatisk gjesping og ivrig, rettrygget, (og karakterfanatisk) oppmerksomhet! Staute karer og skarpe piker sitter oppmerksomme ved bordene (en meter fra hverandre – på en prikk!) og følger nøye med på det som skjer ved kateteret! Heisann! Der er det visst noen som er litt trette og lar det slippe ut en liten gjesp! Nei, nei gutt! Dette kan vi ikke ha noe av!
(uttale: «av» = /æv/ & /steute kar-r/)

Ja, detta var altså en parrodi på dagboka til en person med eplekinn. Og dem er'e faen meg mange av på denna turen.
Det var altså no' skolegreier også, i dag. Kanskje greit å skrive det opp en gang for alle i en dagbok som handler om en skoletur. Og når har jeg gjort det. Sånn. Færi.

Kveld:
Wennevold er i festhommør.
Det er «sossialt arrangemang» (eller «tvangssossialisering», som jeg liker å kalle're) i stua, og det fnises så det synger i vegga. Gygerfitte, så tåpelig.
Et av dem sikreste tegna på at apokalypsen er nær: galtvortelever som danser norsk folkedans.
Og appropo festhommør: noen har fått i gompene en eller annen eliksir. Festlig ressultat. Dem har forsåvidt sagt mye vettugt om samfunnet hittil, sjøl om jeg ikke kjøper den gryta deres – det er for iddealistisk og naivt til å gå i praksis. Men nå har’em altså gått bort fra den tørre teorien og bynt å preike om mer eksistensielle temaer. Som månen og fillosofi og slikt.
Jeg har i det hele tatt tenkt ganske masse på detta med gryta med alle penga i som dem to har drivi og bala med her. Det jeg og Agnethe driver med er jo på en måte sossialismen i praksis. Andre folk slår seg til ro med å snakke om eiendomsfordelingen, men vi går et skritt videre og setter'n ut i livet. Vi gir makta tilbake til elevene...
og tar grisemye gull for'e, men faen heller, det grytesystemet funker jo som sagt ikke i praksis uansett, så vi er faen meg nødt tell å dytte litt anarki og darwinisme inni der for å få tannhjula tel å byne å dreie.
Når jeg tenker litt mer over’e, er’e vel ikke sossialister vi er likavæl, nei.
Artamos har bestilt «så mye bablebrygg jeg kan skaffe». Javel.

3. September

«... du svelger fordi du er en fryktsom ung mann, fordi du beundrer og tilber denne unge kvinnen over alt levende på jorden, fordi du aldri har våget gi henne den minste anelse om dine innerste følelser og ditt ville, ville håp, fordi hun er en engel og du en kentaur, fordi du håper at her skal et mirakel skje så du får mot til å erklære deg; du svelger fordi du vet at om mirakelet skjedde og hun gjengjeldte dine følelser, så ville du ikke vite hvordan du skulle ta imot denne verden av lykke.»
I formiddag fant Agnethe den der sagnomsnuste planta som professor Wennevold vil gifte seg med. All ære til Agnethe, selvfølgelig, men jeg ser søren ikke helt skjønnheta i kvasten. Og Agnethe hadde også et fornuftig syn på den, som'a sa klart og tydelig fra om. Den er sjelden og kan brukes til mye nyttig i magivitenskapens tjeneste. Færi med det. D'ække mer å si, for hælvete. Men så stilte kjerringa – forutsigelig nok – et utrulig dumt oppføllingsspørsmål («Hva følte du da du fant planten, Agnethe?»), som hu svarte på i akkurat så hånende tonefall som spørsmålet fortjente: «Jeg følte det jeg sa: Jeg har funnet planten, Professor.» Men selvfølgelig gikk den flertydige meninga, den ironiske hånligheta og den ekksistensielle kommentaren retta mot tendensen til føleri hos akademikere, hus forbi de mindre intelligente elevene (og det vil så klart si alle).
Dem slang med leppa om det i steden for å høre etter hva som faktisk blei sagt.
Som vanlig.
Noen burde forgifte hele gjengen.
I morres kom det svartspanere til hytta for å etterforske mordet på Camilla Hostia, og dem hadde med seg verifiserum. Men flaska har visst nå kommet på avveie. Skal forsøke å knabbe litt så Agnethe ikke kan unngå spørsmåla mine mer.
På formiddan i dag blei Ask og MacFinlay lamma ute i skauen av Artamos, for professor Edwards uten pikk hadde bedt ham hente'rem «med alle tilgjengelige midler». Nille dreiv og sippa på grunn av den teite minnestunden for Hostia, også måtte jentene så klabert ha kaffeslabberas og kjenne på sine følelser sammen ute i skauen. For det går jo'kke an å holde de patetiske følelsene sine for seg sjøl! Men altså: poenget med å fortelle detta er at det var jeg som fikk gleden av å vekke opp regelpulern Ask fra lammeformelen hu var slått ut med. Artamos lamma begge to, men fikk bare frakta med seg en person om gangen med tryllestaven. Det var jævlig fristende å utnytte situasjonen sånn der og da, men for Agnethes skyld var det mest ideelt å bruke det indirekte til å vinne prefekthoras tillit. Så jeg vekket'a, hjalp'a opp isteden for å flytte henner med mobilus corpus sånn Artamos gjorde med MacFinlay, dro en anklagende «du trur'e er meg som har gjort det, gjør'ukke?» og smørte på med falske hint av mental og følelsesmessig dybde. Hu trudde det ikke et sekund når jeg sa jeg ikke hadde solgt no' elliksirer, så klabert, men jeg trur likavæl det hele kom ut til foretagendets fordel. Jeg gir langt faen i hevn og ære og respekt for «reint» blod, eller hva søren det er Elatus og dem der putter i badevannet sitt. Så lenge det er noe å vinne på å konversere høflig med Ask, så gjør jeg det faen meg, tross brekningene jeg får av glorieallergien.
Hu er jo ikke helt rektig i hue heller, da, i tillegg til at'a er en bedrevitende, høylytt, barnslig, dobbeltmoralsk, smålig og pedantisk smisker. Jeg mener: at noen har et par gomper i slekta eller mangler en forelder tåler jeg, men når'em trur at dem kan gjørra verden til et bedre sted, og trur at det å følge regler gjør noe annet enn skade på menneskesjela, så må jeg finne den forpulte spybøtta, asså. Ser'u lyst på livet blir'u bare skuffa, å se håp i framtia er iddioti på linje med å pisse i motvind. Mykle sier det best: «av filosofene er det bare de store og vaskeekte pessimister som griper meg. De som preker livets forgjengelig het og forfengelighet.»
Artamos har forresten vist seg som mer nyttig enn noen gang; ikke en kjeft har våga seg med noe. Prevangtiv beskyttelse, for å si det med Mykle. Forhindre katastrofen før den skjer. Det går jo rykter, så klart, men rykter er jeg faen meg ikke redd for. Verre er'e at Professor Edwards med pikk følger etter meg nesten overalt. Men tilbake til Artamos: seinere på ettermiddagen mistenkeliggjorde han Wiltersen som selger av eliksir til Jones. Det hjalp jo smygardingene, som så vidt jeg kan forstå må værra dem som var skyldige i første omgang. Så det var vel først og fremst dæffor'n gjorde det. Men jeg hakke no mot at gulrothuet får et rulleblad om eliksirer, så har vi ei lita avledningsmanøver i bakhånd hvis vi skulle få bruk for’e en gang.
Det har visst skjedd en opphopning av problematiske konfunderingseliksirer. Først Camilla dau (og Snila har erklært at det var en feilbrygga konfunderingseliksir), og så Professor Edwards med pikk som plukker kvister ut av lomma og sier at'n har ripe i tryllestaven. Gir selvfølgelig faen i begge disse «uheldighetene»; det problematiske her er at jeg ikke har solgt en eneste konfunderingseliksir hittil i oppholdet. Så det er best å holde gluggene åpne og tryllestaven parat.
Har prøvd å finne ut av det, men kom ingen vei.
Da jeg spørte Agnethe nå i eftan åffer hu var så sur første september, når vi dreiv og brygga i det tomme toalettet, så sa'a først at det var fordi elliksiren hu brygga blei feil, men da jeg seinere spørte om hu trudde den elliksiren Hostia gulpa ner var en av hennes og at hu var annsvarlig for feilbrygginga, så sa'a nei. Selvfølgelig sa hu nei, Erasmus, ditt fe! Fordi hu ikke gjør feil. Kan'ke tru at jeg en gang tenkte det om'a. Sku'kke har spørt. Det er noe gæli her, men Agnethe gjør jo aldri noe gæli, så det må værra no'n andre. Som sagt er'e en til konfunderingseliksir som er blitt brukt som ikke kommer fra meg, og ikkeno er stjæli fra lageret heller, så det er noe på gang her.
Folks oppførsel for tia gjør meg dessuten faen så nerrvøs. Verken herr Hostia (som bynte så vidt å spørre meg ut) eller Ask har løfta en finger for å faktisk få meg ut i suppa; dem bare sitter der apatiske og gaper ut i lufta som fisker på land. Så vidt jeg veit, da. Kanskje dem legger planer sammen.
Detta er det jeg trur: enten er dem fleste folka her redde for meg – hvilket er fullstendig iddiotisk, for jeg er bare en talentløs jævel uten annet til min fordel enn en to meter høy attenåring på min sie – eller så prøver dem å psyke meg ut på en eller annen måte. Så synd at jeg kan juge folk opp i fjeset uten å blunke, da. Prøv å psyk ut Erasmus Emiron og se om du får et øyenbryn tell å rikke seg. Ikke faen.
Valerie Belle er et brødhue. Et selvopptatt, fisefint, kvasiraddikalt, useriøst og jålete brødhue som nesten slår Jones i tåpelighet. Og som prater høl i hue på'rei om du ikke stopper'a i tide. Det var like før jeg forstumma henner, midt i stua. Også fniser'a. Også slår'a. Litt morro var'e likavæl: Wiltersen er blitt småsjalu. Men poenget er at hu er nyttig. Jeg trur hu lider under den feilaktige antagelse at jeg ikke gir faen i'a. Kjærlighetseliksirer er det levende beviset på at ekte kjærlighet er en illusjon. Men det har visst Belle også fått med seg, for'a har visst ikke tenkt til å sløse bort sin på Styx – den jeg solgte henner for litt sia. Jævli klokt tenkt, spørru meg. «Jeg vet ikke hvem av guttene her jeg skulle brukt den på. Bortsett fra deg, da.» Sklie. Dårlig kunde er'a, og. Fattig, og pruter som faen.
Dorothea Hostia, på den annen side, er en praktkunde. Tre galleoner for ildwhisky? Ja vel, la meg bare finne vesken min. Det som er så fint med Hostiaen som fortsatt puster, er at hvisat'n ser djupt inn i aua på henner, så ser man bakhuet. Sånne kunder liker jeg.
Men tebars til Belle. Hu har tatt en gnafs av planta. Det er tydeligvis verdt dødsstraff å plukke av den, men jeg håper hu ikke blir henretta av deppartemanget før jeg får utnytta henne, det hadde vært mye lidelse for lite vinning fra min sie.
Det eneste som plager meg med hele denna sittuasjonen er at jeg ikke har sjangs til å gjørra no for å unngå å avsløre Agnethe hvisat svartspanera finner igjen verifiserumet, tar meg med inn til avhør med makt, får'e i meg og stiller dem rette spørsmåla, og sjøl om det er lite sannsynlig at alt i den rekka der klaffer, tar jeg faen meg ingen sjangser, og i tilfelle jeg blir avhørt uten at dem tvinger'e i meg, skal jeg sørge for å få planta no eliksirgreier på Belle på forhånd, så dem blir nødt til å tolke det som bevismattriale når jeg forteller at det er Belle som er kilda mi og dem finner det jeg har forutsagt i lommene hennes.
Dæven.
Trudde ikke jeg var i stand til å bruke så mange bisetninger.
Må værra Agnethes hjernebølger som smitter. Hu sitter og leser akkerat nå. Hu er pen når'a leser. Og det gjør'a jo ofte.
Håsblås lagde middag i dag. Så få høner, så mye kakling. For å værra ærlig var Styx den verste fnisern. Han har faen meg humørsvingninger som et kvinnfolk.

FINE UNDERBUKSER, JONES
-en kjærlighetshistorie

Jeg og Jones har noe på gang. Serriøst. Vårt forhold har tatt en ny form, og hu ser på meg med nye auer. Et snev av håp («kom igjen, Erasmus, jeg vet at du egentlig vil danse!»); et glimt av noe vennlig og mykt bak mitt hårde ytre; et mykt og bankende hjerte bak sikkerhetsnålens skarpe pigg; en følelse av at det fins noe mer under den raue toppen.
Kanskje jeg klarer å knuse hjertet på'a innen slutten av høstterminen.
Med litt ærlig, hard arbeidsinnsats.
Men sjølsagt uten å bruke amorosia, det ville bli altfor lett. Kjærlighetseliksirer er som kjent det levende beviset på at ekte kjærlighet er en illusjon, men det betyr ikke at'n behøver amorosia for å ta illusjonen vekk fra ei romantisk, håpefull og uskyldig lita fitte. Uten eliksir kan man bruke mer raffinerte metoder og få enda større effekt, for hvisatte du bruker magiske midler, så kan offeret alltids klare å spe ut skammen med den rasjonelle tanken at «jeg visste ikke hva jeg gjorde». Og det skal vi ikke ha noe av. Skal'a sendes ner i avgrunnen, skarr'e værra med ekspress; ikke med somletog.
Og ingen trøst som Florence Nightingale, barrikadekvinne McFinlay kan gi, skal kunne værra til hjælp.
Men om den falske tankeprosessen kjærlighet, er en illusjon, er derimot kjærlighet på pinne ytterst håndfast, samtidig som det sender ut mettaforiske vibber som bare et brød som Jones kan tolke uironisk, men som til gjengjeld er fordømt effektivt til bruk på et brød som Jones.
Det bynte sånn her: Jeg ligger og leser, også braser den klossete fnisemaskina inn og spør etter Wennevold. Som om Professor Wennevold skulle ha en grunn for å værra på guttesovesalen, med mindre det var aleine med Snilehorn og en naken pimpinella saxifraga. Man svarer på en måte som det dumme spørsmålet fortjener og hu snur seg for å gå, men tar en pirruett tebars og sier «Forresten, Erasmus, den kjærligheten var innmari tøff.» Hu trudde visst hu var jævli tøff sjæl. Mestrer irroni og greier. Så jeg gikk ner litt etterpå og ga henne en jeg hadde ekstra. Og seinere dansa jeg me'a. Jeg er villig til å synke jævlig dypt for muligheta tell å knuse det fordømte, glisende, tomhjernede, tredjehjuls, blonde insektet av en barnslig unge.
Men tross alt: jeg innrømmer at hu har fine underbukser.

Agnethe satt og frøys litt når vi satt og venta på å bli tatt inn til arrest i kveld, så Professor Snilehorn la ullkappa si rundt skuldrene på'a.
Jeg tror jeg skal forgifte ham.
Litt bablebrygg i froskehjernene?
Nei, det er sant.
Det æ'kke mer bablebrygg igjen.
He he.
Apropos det: Ja, det hadde vært artig om hele røkla blei forgifta ved lønsjen, men sånn jeg ser'e, var det i bunn og grunn samma faen om bablebryggaksjonen gikk i dass, så lenge jeg og Agnethe tjente noen galleoner.
Men tebars til arresten. Professor Edwards uten pikk trudde visst hu kom med en dypt sårende kommentar om mitt valg av en ensom livsstil. Nei, så trist; et sånt perspektiv har jeg aldri hatt på det før; det er nesten så jeg bynte å grine, gitt.
Den fordømte kjerringa har'e faen ikke lett når'a må tråkke på andre for å repparere selvtilliten sin.
Men du tråkker bare på den allerede nedtråkka bakken, din oversminka, sadistiske fyllik.
Alder før skjønnhet, Professor.

Natt:
Stakkars Agnethe var helt fra seg etter det som skjedde. Men i dag, akkerat som igår natt da Hostiafitta tok repern og jeg ville prøve å gjørra no for'a, så var'a helt kald. Det er bare å innse det. Hu er en engel og jeg en kentaur, og dét bare går ikke. Faen heller.
Til hælvete og tebars og så til hælvete en gang til med Peter Styx.
«Hvordan går det med deg?» spør'n med følelsesladd og forståelsesfull stemme.
Døh, litt vondt i nakken etter å ha blitt slengt ner på bakken med halsen som håndtak, men ellers strålende, takk som spør. Også er forresten Latin jævlig stygt.
Jeg skulle slengt en forbannelse i trynet på'n, men ville ikke svart for ressultatet – var så inni hælvetes trøtt og forbanna, og jeg vi'kke til no forhør nå – om det skulle komme til å gå så godt at jeg drepte'n ved et uhell.
Heldigvis har jeg soveplass ved siden av'n, så han blir sikkert liggende våken. Han later så klart som om det er sorg, eller skam over at'n er letta fordi eksdama hans er blitt vampyr, men jeg trur at’n egentlig bare er redd at jeg skal bite'n. Burde kanskje påpeke at den nye Belle er en forbedring. Nå kan man kan unngå at'a plager en med sytinga si. Bare å sette seg i solsteika når'a kommer mot deg for å preike.

4. September

«Voksen for sorgen er enhver. Voksen for lykken er bare den sterke.»
Kjærlighetseliksirer er det levende beviset på at ekte kjærlighet er en illusjon.
Men fy faen i hælvete, så bra den fordømte amorosiaen faktisk funker.
Det var faen meg den beste og verste timen i mitt forbanna, patetiske liv. Mest den verste, men det verste var på en måte det beste samtidig, for jeg fikk ta meg av'a uten at'a trakk seg unna. Jeg veit ikke åffer gølvskrekken eskalerte etter at jeg ga henner amorosiaen, men jeg skjønner ikke annet enn at det må værra min feil at hu blei sånn. Og det er forjævlig. Gikk glipp av prøven fordi Agnethes angstanfall kom mens den holdt på, og jeg tok den seinere med Ask, som var den heldige jævern som fikk passe mest på'a. Og jeg trur jeg kannalliserte stakkars Agnethes hjernebølger eller no, for sjøl om tankene var helt andre steder, så skreiv og skreiv jeg, og jeg trur faen meg endel av det jeg skreiv var rektig.
Ikke at det bryr meg om jeg får bra karakter.
Hippogriffkuk i ræva. Vetta faen åssen jeg lissom skal gjørra detta godt igjen.
Man kan ikke få alt her i verden var det et eller annet kuppelhue som sa, men sannheten er faen meg at man ikke kan få noenting her i verden. Jeg sier heller som Mykle: kjærligheta er en ensom ting. Vi dro tilbake til Galtvort i ellevetia.

Konklusjon

På denna ekkskursjonen har jeg lært:
- at jeg er forelska – fytti hælvete så pen'a er når'a ler
- at Agnethe i bunn og grunn gir faen i meg
- at det ikke gjør så jævlig mye, for når jeg sier Tananarivo sier hu uansett Atacama
- at svartspanerutdannelsen ikke er verdt en fjong og at svartspanera aldri har med seg matpakke når dem drar ut på oppdrag
- at vampyrer er forbanna sterke i klypa
- at gutter er mye mer sippete enn jenter
- at planter er noe dritt
- at jeg med litt godvilje fra den snusende part lukter som froskehjerner