Min kjære Valerie

Du er en sjelden diamant. Det er ikke ofte jeg møter et slikt godt menneske som deg. Du har vist meg den forståelse jeg aldri kunne ha drømt om å få fra andre enn vampyrer.
Min ferd gjennom livet har vært vanskelig og, til tider, nærmest uferdbar. Etter at jeg ble den jeg er, mistet jeg alt. Min familie støtte meg ut, mine venner så på meg med avsky, min forlovede forlot meg. Hvordan skulle de kunne klare å leve med en vampyr?
Jeg forstår godt at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. Så jeg dro bort. Jeg dro så langt bort fra mitt gamle liv som jeg kunne. For det gjorde vondt. Det gjorde så vondt å se frykten og avskyen i deres øyne. Selv om jeg nå var dømt til et evig liv avhengig av blod, gjorde det meg ikke mindre menneskelig eller sårbar. Jeg var jo den samme, hvorfor kunne de ikke se det?
Men jeg forandret meg. Jeg ble til den de anklagde meg for å være, et monster, et uhyre, en slakter… Natt etter natt dro jeg inn til en landsby og tok livet av uskyldige mennesker.
Man frykter det man ikke vet noe om. Disse menneskene visste intet om vampyrer, og derfor fryktet de oss. De kastet alle slags forbannelser for å holde oss ute av landsbyen deres. De ofret til åndene for å få beskyttelse. Tosker. Hver natt ofret de et lam. Hver natt mistet de en innbygger.
Jeg var blitt gal, Valerie! Jeg var totalt blendet av raseri. Når en er så ensom som jeg var da, glemmer en hvem en er. Man glemmer at det finnes gode mennesker i verden. Man tror at alle er imot en. Og det virket slik. Alle jeg møtte, støtte meg ut.
Jeg ville at menneskene skulle lide slik jeg gjorde. Jeg gjorde dem alle om til vampyrer. Gammel som ung, de led alle samme skjebne. Jeg så hvordan de ble utstøtt av sine nærmeste. Og jeg frydet meg.
Jeg bestemte meg for å reise til min hjemby for å utføre den samme djevelske planen der. Slik kunne vi alle leve sammen for evig! Men da jeg vendte hjem igjen kunne jeg se at min søster var blitt gift, og hadde nå to barn. Du aner ikke hva slikt gjør med en, Valerie. Det føltes hjerteskjærende å skulle legge disse små barnas liv i ruiner. Jeg hatet meg selv for hva jeg hadde tenkt til å gjøre, hva jeg allerede hadde gjort… Alle ansiktene farte forbi ansiktet mitt. Alle de menneskene. Hva hadde de gjort for å fortjene den lidelsen? Gamle som unge var de nå dømt til å leve som meg. Som utskudd. Jeg ble kvalm av meg selv. Det slørete synet mitt ble klart igjen. Jeg måtte vekk derfra. Jeg måtte dra så langt bort at jeg ikke skulle få muligheten til å skade noen igjen.
Jeg gikk og gikk, og brydde meg ikke om hvor jeg skulle ende opp. Men jeg visste hvor veien gikk. Uten blod, var døden rett rundt svingen. Hver kveld jeg våknet og kjente at jeg fortsatt var i live, hatet jeg meg selv. Jeg ville dø. Jeg ville spare alle for den samme lidelsen jeg gikk gjennom.
Men så skjedde det et mirakel. Jeg våknet, og trodde først at jeg hadde dødd og kommet til paradis. Jeg lå i en myk seng. Over meg hang det hundrevis av lys. Det luktet sterkt av lavendel. Det tok meg en stund før jeg skjønte at jeg var i en grotte. Og for en grotte det var! Det kunne romme et lite slott.
Det ble straks klart for meg at noen hadde brakt meg til denne utrolige grotten. Jeg hørte en lyd bak meg og snudde meg brått. Jeg visste med én gang at mannen som stod overfor meg var en vampyr. Han så veldig ung ut, samtidig som han virket eldgammel. Det var sorte ringer under øynene hans, huden hans var helt blek og øynene hans så ut som om de var helt sorte. Virker denne beskrivelsen kjent? Han introduserte seg selv som René Beauvais og hevdet at han var over 150 år gammel. Jeg hadde ingen problemer med å tro det.
René fortalte meg at de hadde funnet meg i skogen. Jeg var nær ved å dø, så de tok meg tilbake til grotten deres og slukket tørsten min. Jeg sa at de hadde begått en stor tabbe. Jeg ønsket ikke å leve lenger. Jeg hadde for mange liv på samvittigheten. Raseriet mitt holdt på å ta livet av familien min. Han smilte og klappet meg på skulderen. De hadde alle gjennomgått det samme. Alle ble utstøtt, alle ble blendet av raseri som gikk utover uskyldige, og alle ble reddet av Xavier Byron.
Jeg følte en viss ærefrykt da René nevnte det navnet, navnet på mannen som reddet meg. Denne vampyren var over 300 år gammel, og veldig kjent blant alle vampyrer. Han var lederen for vampyrklanen som oppholdt seg i Frankrike. Alle som ble utstøtt av sin familie, fikk en varm velkomst hos ham.
Xavier ble som en far for meg. Han lærte meg å slippe tak i raseriet og fortvilelsen jeg følte og omfavne min skjebne. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk i begynnelsen. Skulle jeg akseptere at jeg var et utskudd? At jeg var dømt til å slakte et menneske hver gang jeg skulle tilfredsstille min sult? Men Xavier fikk meg til å innse at jeg ikke var forbannet. Jeg hadde fått en gave. Jeg hadde blitt skjenket evig liv, evig ungdom. Jeg var blitt introdusert for en verden som mange bare kunne drømt om.
Nettene virket plutselig mye vakrere, mørket var mer innbydende, ensomheten var forlokkende. Før jeg møtte Xavier hadde jeg forbannet menneskene fordi de fryktet og unngikk slike som meg. Men nå syntes jeg synd på dem. De kunne umulig forstå oss, selv om de prøvde. Etter en stund innså jeg hvor uvitende menneskene var i forhold til andre tenkende magiske vesener. De manglet innsikt i det magiske verdenssamfunnet. Mennesker aksepterer som fakta kun det de kan oppfatte med sine fem sanser. Nesten alle de andre magiske vesenene har et mye større spekter med sanser, og har dermed en nærmest total innsikt i magisamfunnet. Jeg ble mer og mer takknemlig for å være en vampyr.
I årevis levde vi isolert fra folk. En sjelden gang innviet vi et menneske i gruppen vår og utvidet hans horisont. Vi levde av hverandres blod. Jeg glemte alle mine sorger og vonde minner. Jeg var lykkeligere enn jeg noen gang hadde vært.
Hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jeg vil at du skal vite hvor høyt jeg verdsetter Xavier og hans støtte, hvor mye han betyr for meg og mine medvampyrer. Jeg er like glad i ham som du var i din kjære far.
Xavier, min mentor og leder, ble rammet av en livstruende sykdom for en stund siden. Han er dødende. Uten ham vil hele vampyrklanen bli spredt for vinden, og jeg vil miste familien min. Valerie, du er den utvalgte.
Din tragedie rammet deg for tre år siden da din far brutalt ble revet fra deg. Sorgen som fulgte må ha vært ubeskrivelig. Du har i dine brev flere ganger takket meg for min tilstedeværelse og støtte etter din fars død. Du skal ikke føle at du skylder meg noe, for din forståelse for meg betyr mer enn du noen gang kommer til å forstå.
Likevel ber jeg deg om denne enorme tjenesten, den som bare du kan utføre for å redde Xavier Byron. Han kan ikke kureres ved hjelp av noen eliksirer. Bortsett fra én.
Da du fortalte meg om Urtologi-ekskursjonen, visste jeg umiddelbart at du kunne redde ham. Pimpinella Saxifraga-blomsten har utrolige virkninger. Den er hovedingrediensen i Salvaeliksiren, en eliksir som kurerer selv de ukurerbare sykdommer, slik som den Xavier lider av. Men Salvaeliksiren virker kun med blomsten.
Du vet hva jeg ber deg om å gjøre. Vi trenger blomsten for å redde Xavier. Du må finne blomsten før de andre. Hvis de finner den før du rekker å lokalisere den, så ber jeg deg om å stjele den for meg.
Husker du, i mitt forrige brev, der jeg skrev at vi kom til å se hverandre snart? Jeg har ankommet Skottland med Xavier. Jeg har fortalt vampyrene om deg, og de vil gjerne møte den bedårende Valerie Belle, heltinnen som på et mirakuløst vis kommer til å redde lederen vår. Vampyrenes framtid vil avhenge av deg Valerie. Jeg trygler deg om å redde Xavier. Han er som en far for meg. Du, som vet hvordan det er å miste en som du holder kjær, vil vel ikke at andre skulle måtte lide den samme skjebne for unødvendig? Det finnes en redning, og du er den eneste som kan skaffe den. Vi møtes igjen i morgen kveld, og jeg håper inderlig at jeg fortsatt kan stole på deg og ditt gode sinn.
Du er en av oss Valerie, selv om du ikke har innsett det. Vi ønsker å innvie deg i verdenen vår. I dine brev har du uttrykt din fortvilelse over å ikke passe inn og din engstelse angående menneskegrupper. Det var slik jeg følte det helt til jeg møtte min virkelige familie. Du er en del av den familien. Du tilhører ikke blant de uvitende, men blant oss, de mektige, vise og evig unge. Jeg skal ikke legge skjul på det, vi kommer til å innvie deg i morgen kveld. Du behøver ikke å være redd, det blir ikke smertefullt eller farlig. Når du helt og holdent har blitt en av oss, kommer du til å forstå at det var riktig og nødvendig. Jeg kommer til å være her for deg hele veien. Du vil få det som andre bare kan drømme om: evig liv og evig skjønnhet. Du vil se verden klarere enn du noen gang har gjort før. Du er kanskje skeptisk nå, men tro meg, du vil ikke angre på avgjørelsen din.
Hvis jeg kjenner deg rett, trenger du fortsatt tid til å fordøye alt dette. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg mer tid, men tid er noe Xavier ikke har. Jeg ber deg om å velge det riktige, selv om jeg ikke tviler på at du kommer til å gjøre det. Vi ses i morgen kveld, min kjære Valerie.

Din onkel

Obur Rebut