Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Intervju med Ingar Knudtsen

Norsk forfatter. Les mer om han på sidene hans; http://www.forfatter.net/knudtsen/index.shtml
Les andmeldelse av boka hans Nekromantiker skrevet av Trond Buland

Hva er det du liker ved Fantasy og Science fiction sjangeren?

Egentlig liker jeg vel det at sjangerne som går under begrepet "fantastisk litteratur" gjør det mulig å utforske virkeligheten fra synsvinkler som ikke er bundet og begrenset av den virkelighetsoppfatning som eksisterer i vårt samfunn i en gitt historisk og for den saks skyld vitenskapelig epoke. Altså av det vi "vet" eller tror vi vet.
Ethvert samfunn og enhver tid har sine forestillinger om virkeligheten basert på en "tro" om at den nåværende og stedlige virkelighet bygger på fakta - sjøl om disse fakta slett ikke på noen måte behøver å være bevist.
For få år siden trodde man f.eks. i fullt alvor på hekseri, til og med i den grad at man torturerte og brente kvinner (og noen menn) som man anklaget for å drive med dette.
I nesten alle samfunn i dag tror man f.eks. på en eller annen "gud", mens man samtidig avviser tidligere tiders gudetro, som f.eks. gudinnereligionene eller den gamle nordiske religion.
I en annen historisk og politisk utvikling kunne dette fort ha blitt omvendt - at "Jahve" og "Allah" ville blitt sett på som tvilsom overtro eller i beste fall som (minoritets)forestillinger som ville blitt avvist av størsteparten av menneskeheten. Så kunne man skrevet fantasyfortellinger om det!
Science fiction gir oss f.eks. muligheten til å stille spørsmålet: "Hva dersom..." - som når f.eks. Philip K. Dick i "Mannen i høyborgen" skriver om hva som ville ha skjedd dersom Tyskland og Japan hadde vunnet dem annen verdenskrig.
SF gir også muligheten til å utforske fjerne planeter og skrive om historiske begivenheter som ennå ikke har skjedd, og som neppe vil skje. Romskip som går fortere enn lyset og utforsker fjerne stjernesystemer, kolonisering av Mars, verden etter at en komet eller en atomkrig har ødelagt Jorda slik vi kjenner den i dag...
Fantasy lar oss på sin side skape eventyrlandskap og skapninger (eller gjenskape dem fra mytologi og folketro) og skrive om en helt alternativ virkelighet eller mytologi. Det er denne litteraturen som vi kjenner fra bøker og filmer særlig fra USA og England.
Men personlig er jeg nok mer opptatt av hva som skjer når fantasilitteratur og realisme smelter sammen og blir til en virkelighet vi lett kan kjenne oss igjen i, men som likevel ikke helt er som vår...
Det er dette jeg kaller "magisk realisme". Begrepet ble først brukt om det som latinamerikanske forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Marquez skrev, men selve det å blande realisme med fantasi er sjølsagt noe alle som har skrevet f.eks. såkalt "hard" science fiction vil kjenne seg igjen i. Bare at magisk realisme bruker andre fantasielementer enn SF, f.eks. mytologi, magi, overtro, religion. Og det er dette jeg har skrevet mest av, særlig de siste åra!

Har du noen favoritter innafor Fantasy og Science fiction?

Nei, noen direkte favoritter har jeg ikke. Men jeg har naturligvis en hel del forfattere jeg liker å lese! Jeg har alt nevnt Isabel Allende. Jeg liker også å lese bøker av mange av mine norske kolleger, som Øyvind Myhre, Tor Åge Bringsværd, Elin Brodin, Trond Buland, Liv Alver og så videre.
De fleste av mine største favorittforfattere skriver imidlertid ikke, nesten ikke, eller bare perifert noe som kan kalles fantastisk litteratur. Franz Kafka, B. Traven, Mikhail Sjolokhov, George Orwell med flere.

Hvorfor tror du det er så vanskelig å slå gjennom som Fantasy og/eller Science fiction forfatter i Norge?

Det er noe jeg faktisk har store vansker med å forstå. Norge har en veldig rik og mangfoldig eventyr- og mytetradisjon. Bare her i min lille avkrok av verden, Nordmøre, samlet Edvard Langset inn hundrevis av eventyr som var en del av en levende fortellertradisjon på bygdene inntil for relativt få år siden.
Enkelte tidligere norske forfattere har da også brukt denne tradisjonen, uten at man kan "beskylde" dem for å skrive fantasilitteratur, som f.eks. Tarjei Vesaas. Mens den av de nyere forfatterne som har vært flinkest i så måte (utenom meg?) nok er Tor Åge Bringsværd.
Samiske forfattere har også brukt sin mytetradisjon i litteraturen, og dette når ett av sine utvilsomme høydepunkter i Ailo Gaups "Trommereisen".
Men det er ingen tvil om at den "eliten" av forfattere, kritikere og forlagsfolk hovedsakelig bosatt i og omkring Oslo-området, og som har fått lov til å bli toneangivende i norsk litteratur, har vist en sterkt avvisende og veldig overlegen og negativ holdning til "fantastisk litteratur"!
Når slik litteratur kommer ut - og her snakker jeg sannelig av erfaring! - blir den "samstemmig" ignorert og marginalisert av så og si alle aviser, TV og radio som er basert i hovedstaden og som har et nasjonalt leser-, seer- eller lytternettverk.
Hovedsakelig to unntak finnes, men heller ikke den fantastiske litterturen får særlig mediaoppmerksomhet uten at salgstallene blir nærmest sensasjonelle. Det gjelder litteratur for barn- og ungdom, og såkalt "kiosklitteratur". Fenomenet Margit Sandemo og hennes serie om "Isfolket" solgte rett og slett så godt at den ble umulig å overse!
I langt mer beskjeden målestokk fikk ble min ungdomsbok "Tyrannosaurus Rex" den eneste av mine bøker som er blitt viet plass på nasjonal TV!

En helt annen sak er at oppmerksomheten rundt "underholdningslitteraturen" antakelig dessverre bare medførte at det ble enda vanskeligere for oss såkalte "seriøse" fantasiforfattere å nå fram i media, forlag og kulturinstitusjoner med vår litteratur. Vil det snu?
Bare dersom flokken av lesere av "vår" litteratur blir stor nok, og lydhør nok til å bryte den stillhetens konspirasjon som omgir våre bøker og våre forfatterskap. Men til tross for Internetts jungeltelegraf er det foreløpig lite som tyder på at dette virkelig vil skje. Mine bøker selger f.eks. fremdeles i hundretall heller enn tusentall, og jeg er helt avhengig av et stadig vanskeligere "Kultur"-råd og av bibliotekene for å nå ut til mine lesere.

Hvis du skulle anbefale noe du hadde skrevet hva ville det blitt?

Å velge favorittene blant sine "barn" er ikke lett. Men de jeg liker best av mine egne bøker innen den "fantastiske" sjangeren er "Skumringslandet", "Nekromantiker" og "Nord for Saigon". Men de andre kommer sannelig hakk i hæl...
De fem bøkene om amasonene kommer naturligvis i ei særstilling, i og med at de har opptatt en så stor del av min tid og mitt forfatterskap. Hvis jeg må velge noen av dem så må det bli "Løvinnens sjel" og "Gudinnas døtre".
Tar jeg med de andre bøkene så blir det "Natt uten navn" jeg anbefaler. Den ligger nok antakelig mitt hjerte nærmest av alle bøkene jeg har skrevet!

Hvorfor har du som mann skrevet om et kvinnestyrt samfunn i amasonebøkene?

Jeg kunne jo svart så enkelt som at det er fordi jeg er feminist, men det blir for enkelt. For hvis jeg er feminist er det nemlig antakelig amasonebøkenes skyld! Det begynte med at jeg irriterte meg over den angloamerikanske fantasy-litteraturens kvinnesyn og hvordan amasoner ble beskrevet i de fleste bøkene.
Når kvinner nevnes er det jo det rene unntak. Hos Tolkien skulle man tro at mer enn nittini prosent av alt levende består av hannkjønn!
På ett eller annet tidspunkt begynte jeg å stille slike spørsmål som "har amasonene eksistert?", "i så fall hvor?", "hvordan var samfunnet deres?", "hva trodde de på?", "hvor gode krigere var de?" osv.
Før jeg satte meg til tastaturet for å skrive de innledende orda i "Våpensøstrene" hadde jeg lest mer om dette enn jeg nesten tør å tenke på. Lest og lest og så smått blitt sikker på at jeg var i ferd med å utføre mitt til da viktigste litterære arbeid.
Amasonebøkene er naturligvis fantasi, men de inneholder også veldig mye av det vi vet eller tror vi vet om amasoner, om kvinnekrigere, om gudinnereligion, mytologi osv.
Ingen ville imidlertid gi ut "Våpensøstrene". Den vandret fra forlag til forlag, og sjøl de som likte den nølte med å gi den ut. Da den endelig kom ut, og de første muntlige og skriftlige truslene mot meg og mot bøkene kom, visste jeg at amasonene enda en gang hadde vist sin makt og sin evne til å utfordre og irritere slike mannfolk (og dessverre noen kvinner også) som helst vil at menn skal herske og kvinner adlyde, og som både tror og vil tro at det guddommelige og det mektige i verden må være av hannkjønn...
Dermed måtte det bli flere amasonebøker. Og til slutt ble det fem!

Hvorfor liker du å skrive?

Jeg vet ikke om jeg egentlig "liker" å skrive. Det blir for enkelt å si det slik.
Å være forfatter var noe jeg ble nesten uten å ville det, og absolutt uten å tro at jeg kunne bli det. En ung mann fra arbeiderklassen, uten formell utdannelse og uten særlig tro på seg sjøl tar ikke slike drømmer helt alvorlig.
Jeg skrev en del artikler, og dikt, og så noen "noveller", men både diktene og novellene var bare en måte å uttrykke følelser og skrive ned mer eller mindre private fantasier på. Som jeg etterpå stort sett bare delte med min nærmeste familie og venner.
Jeg ble arbeidsledig i 1966, og skrivinga ble alvorligere. Men det var alltid hardt arbeid, orda fløt ikke lett. Fantasiene kunne være direkte plagsomme, og ga meg ikke fred før de var blitt til ord på papiret.
Liker å skrive?
Kanskje. Men det er først og fremst etterpå at jeg kan våger å like det, og stadig forundres ved det.
Har jeg skrevet dette? Jeg?
Og da den første boka kom, visste jeg at jeg sto overfor et vanskelig valg. Skulle jeg skrive bøker, måtte det bli på heltid.
Jeg trodde rett og slett ikke det var mulig.
Men det er mange, mange bøker siden det...