Laurië Lantar Lassi Súrinen

Kongen kalte på meg!

av Niniel

Jeg ligger på magen, det må være steiner under meg, jeg kjenner dem skjære inn i holdet. Åpner øynene.

Grått. Som en tåke om natten, lys, men intet lys, grått, flatt, ingen skygger, ingen lyd, ingenting. Han slo ned mot meg, kastet skyggen over meg, grep meg. Så husker jeg intet mer. Jeg forsøker å løfte hodet, forsøker å komme meg opp på knærne, men presses ned, det er som om jeg kravler rundt under et voldsomt dyr, en stinkende, drektig dyrebuk kaster seg ned mot meg. Jeg kravler fremover, over tannskarpe revner, vil vekk.

Kjenner viljen svinne. Vil hvile, bare en stund. Minnet om min far, min mor, Gondor by - kjenner hvordan det glir fra meg. Forsøker å holde fast ved min brors ansikt, men det glir vekk. Som en stemme fra mitt egent indre hører jeg noen håne meg - "Du trodde din far elsket deg, du trodde din brors død ville bringe dere nærmere hverandre, at dere kunne sørge sammen? Tåpe! Du er ikke den sønnen Denethor ville ha, du er ikke ham, ikke Boromir. Du er en skuffelse, veik, alltid så nobel, som om du var en av Numenors gamle konger, en narr, en latterlig narr. Nobel? Er det nobelt å aldri eie sin fars kjærlighet? En annen stemme bryter inn: "Din far skal ennå komme i tanker om at han elsker deg", men røsten er svak, langt unna.

Flammer, jeg ser flammer. Varmen under dyrebuken er ikke til å tåle. Jeg hører min far - min far skriker at vi er alle fortapte. Min far, hva er det han roper, at de tar fra ham hans sønn? Boromir? Her? Jeg forsøker å se noe gjennom det grå tåkestøvet rundt meg, men synet forvrenges, som jeg ser gjennom vann. Ser jeg min far? Han står bak en veldig vegg av ild, han strekker hånden ut mot meg - vil han at jeg skal følge ham i flammene? Han taler. Ordene kommer til meg, klare. "Faramir, min sønn, mitt yngste barn - tilgi meg, tilgi en far hans svakheter. Du har alltid vært min smerte, jeg har elsket deg og hatet deg, jeg kunne ikke kjenne deg. Du vendte deg fra meg, ville ikke kjennes ved mine råd, ville ikke være min sønn. Jeg sviktet deg, jeg holdt ikke fast ved deg, jeg var ikke en far for deg. Tilgi meg - det finnes ikke håp mer, alt er borte, alt tapt, men ved alt som er hellig - om det fantes håp lå det hos menn som deg. Faramir - du ville blitt en veldig konge" Han vrenger ut de siste ordene i det flammene trekker ham inn, vrir ham, kaster ham rundt. En klo av ild griper ham og trekker ham ved, jeg synes jeg ser et rødt, glødende øye. Så er han borte, og det blir mørkere.

Stank. Av brustne løfter, tapte håp, forkastede drømmer, meneder, av forkastet kjærlighet, forfrosne kvinnesjeler, svekede barn, av tårer i tusentall som falt forgjeves. Dette er menneskesjelens sanne ansikt - bedrag, vrak, forråtnelse. Dyret presser meg lengre ned, jeg har ikke lenger noe håp om å reise meg. Vekten er veldig, synet svinner, tankene svinner.

Jeg trekker pusten, et siste pinefullt åndedrag. Lungene fylles av stinkende, gjørmete luft. Et til, et siste, før jeg ikke orker mer. Puster inn, puster inn, fyller lungene, drikker luften rundt meg for den er plutselig fyllt av duften av Ithilien, som en kald, klar vind fra sjøen vasker luften ren en sommermorgen. Jeg åpner øynene igjen. Lys - ekte lys. En strime, en dansende hvit solstråle skjærer meg i øynene. Smerte - men jeg lukker dem ikke, vender meg ikke bort. Jeg dør, jeg vet det, men jeg dør med lys i øynene, sol på pannen.

En røst byr meg å reise meg. Hvem taler? Jeg ser ham ikke, jeg hører ham, men ser ham ikke. Lyset! Lyset har mæle, lyset former ord, mektige ord: "Reis deg, Faramir, sønn av Denethor, din Konge kaller deg hjem" Så ser jeg ham. Han kommer frem mot meg. Bak ham ser jeg skygger, en veldig hær? Han har sjøfuglvinger på hjelmen, en alvesten pryder brystet hans og Aërendils lys skinner over pannen hans. Menn og kvinner bak ham tar form, alle som ham, alvorlige, vakre, Numenors konger og Dronninger.

Han strekker hånden mot meg. "Reis deg, Faramir, og følg meg" Jeg vil sette knærne under meg, jeg reiser meg opp på kne, men faller sammen igjen. Lemmene har sin egen vilje, bakken suger dem ned. Jeg ser opp på ham, med øynene ber jeg ham forlate meg, verg min by, og la meg følge min far. Han bøyer ikke. "Her finnes ingen hvile, Faramir, dette stedet forlater du ikke, selv i din død blir du fanget her, vill, vileløs, i skoddemyrer og mørk tåke. Du må reise deg. Du skal reise deg. Din konge byr deg det" Så mykner stemmen hans. "Din konge byr deg det, og som din bror ber jeg deg, Faramir, reis deg"

Jeg finner vilje der ingen vilje er, styrke som forlengst forlot meg, armer og ben som ikke lystrer tvinges til å krøke seg sammen, jeg kommer meg opp på kne. Faller sammen, men tvinger meg opp enda en gang. Jeg reiser meg. Kjenner hvordan draget fra grunnen under meg vil ta tak i meg igjen, vil trekke meg under, men jeg reiser meg. I det jeg nesten står oppreist kaster hun seg ned mot meg igjen, den stinkende buken på min fiendes ridedyr vil presse meg ned. Han strekker ut armen sin, griper om min underarm, holder meg oppe. Jeg står. Bena rister under meg, men jeg står.

Han griper meg om begge albuene. Hilser meg som sin bror. Jeg ser kjærlighet i øynene hans. Langsomt svinner redslene rundt meg hen. Jeg ser hvite vegger, hvitt lys, jeg aner mennesker i rommet, men først og fremst ser jeg ham, min Konge. Jeg former ord. "Kongen kalte på meg."

av Niniel