Skumringstime

Krig er ikke annet enn ødeleggende

av Marte

Jeg ser ut av vinduet på rommet mitt. Sola gløtter akkurat fram mellom det lette skylaget. Hvis det hadde vært en annen tid eller et annet sted, hadde det gledet meg. Det var sånne ting jeg gledet meg over før, men ikke nå. Sola gjør bare en ting, skinner ned på den triste tilværelsen som krig fører med seg.

Gaten utenfor er grå, selv i det glitrende sollyset. Alle gatene i byen er grå. Ja, hele byen er grå. Grå som i et dystert mareritt, tenker jeg.

To soldater marsjerer forbi utenfor. Fienden. Jeg kjenner raseriet mot disse inntrengerne vokse i meg. Det er deres skyld alt sammen. Deres skyld at jeg og den personen som betyr mest for meg i hele verden, ikke kan være sammen. Personen som alltid har vært der for meg og støttet meg.

En vond klump spres seg i magen. Hva hvis jeg aldri får se ham igjen? Jeg ser ham for meg i uniformen sin. Min dyrebare bror.

Han trekker på seg uniformen Det er stiv og rar. Han vrir seg.

De skal dra nå, ut for å redde landet. Treninga er over, og alle er klare til å dra. Bortsett fra ham. Han kommer aldri til å bli klar. Han har ikke lyst til å dra. Har ikke lyst til å krige. Har ikke lyst til å drepe. Å ta et annet menneskes liv er ikke noe som ligger i ham. Han vil ikke. Det eneste han vil, er å dra tilbake til søsteren.

Jeg vender meg bort fra vinduet for å begynne med mine vanlige sysler. Vaske, rydde, handle og lage mat. Alt må være ferdig til min far kommer hjem. Han har ikke blitt kalt ut til krigen på grunn av den dårlige beinet sitt.

Krigen får meg til å tenke på min bror. Kanskje han nå marsjerer av gårde for å redde landet?

Føttene tramper i takt. De tunge støvlene tramper ned jorda der de går. Ødelegger. "Alt med krig er ødeleggende," tenker han trist. "Å, om jeg kunne vært et annet sted!"

Et skarpt skudd lyder. I rekkene der det før herska ro og orden, er alt bare kaos. Ingen vet hva som skjer.

"Fienden! Fienden er over oss!" roper en stemme. Og det er sant. Han stivner til. Han kjenner at han ikke kan gjøre noe. Hele kroppen er låst. Alt som hender ser han bare i en grå tåke. Menn som lader, skyter, lader på nytt. Menn ved siden av ham som faller til jorda. Skutt. Og han vet at snart blir det ham selv.

Så med ett kjenner han en skarp smerte. Den brer seg gjennom kroppen. Beina bærer ham ikke lenger. Han faller. Faller ned i mørket. Men før han forsvinner helt, får han presset fram: "Si til min søster at hun er det dyrebareste jeg har, og at jeg alltid vil være der for henne. Krig er ikke annet enn ødeleggende."

Så forsvinner han helt i mørket. Uten å ane om noen har hørt hans siste ord.

av Marte