Skumringstime

Mer død enn levende

Det var mørkt ute. Jeg kviet meg for å gå ut. Men festen var over og det var på tide å gå hjem. Pia og Stine var også på vei til å gå, så jeg kunne ta følge med dem et stykke på veien. Vi pratet i vei og la ikke merke til mye rundt oss. Jeg skulle ta toget hjem, mens Pia og Stine gikk. Det føltes som null tid før vi var framme ved det punktet der vi måtte skille lag. ”Vi sees i morgen”, smilte Pia. ”Er du så sikker på det?” Det bare datt ut av munnen på meg. Jeg hadde ikke en gang tenkt tanken. Pia gliste og dyttet borti meg. ”Svært så negativ du plutselig blei, da!” Vi lo. Men jeg merket at latteren på en måte satt fast i halsen. Det hadde begynt å bre seg en merkelig følelse gjennom hele kroppen.

Det var varmt og lyst inne på toget. Det var ikke mange andre der. Jeg satte meg ved vinduet bakerst i kupeen. Foran meg satt en ung dame, med et lite barn på fanget. Litt lenger framme satt en gammel mann, med hvitt hår og stokk. Jeg lente hodet mod den kalde vindusruta og så ut i det tetnende mørket.

”Will, ikke si meg at det er hun drømmejenta di som opptar tankene dine igjen?” Will ble rykket ut av tankene sine, som riktig nok hadde omhandlet en jente på omtrent samme alder, med lyst hår og de mest fantastiske blå øyne. ”Det er bare en dagdrøm! Du har jo’kke engang sette henne in real life. Har du noe navn på henne?” ”Lyra! Navnet hennes er Lyra.”

Jeg satt og hørte på togets jevne dunking. Men med ett var det noe som ikke stemte. Dunkingen var ikke så jevn mer. Og plutselig, skrek det i bremser. Jeg ble kastet framover, og slo hodet hardt mot setet foran. Alt ble mørkt.

”Will! Rafael! Fort! Det har oppstått brann i et tog. Vi må rykke ut.” Will og Rafael kom seg på beina med et sett. ”Nå får du legge Lyra’n din til side en stund. Vi har en brann å slukke.” Stemmen til Rafael var fleipete, men med et snev av alvor. ”Nå har du sjansen til å vise hva du kan, Will. Din første ordentlige aksjon i brannvernet.”

Flammene sto opp fra toget. Det hadde tatt fyr i de bakerste vognene. Toget hadde sporet av etter bråbremsen. De to første vognene lå halvveis over på sida. Will satte i gang. Han fiklet litt lenger enn nødvendig for å få ut slangen. Han skalv på henda, hjertet banket fort og hardt i brystet på ham. Endelig fikk han dratt den ut. Han gjorde klarsignal til Rafael. Vannet kom fossende ut av slangen. Trykket var stort, og Will måtte bruke krefter for å holde seg på beina. Han fikk vridd på slangemunninga til vannstrålen lignet en slags parasoll. Det ville beskytte ham mot flammene. Han beveget seg sakte mot det brennende toget. Han måtte først og fremst hindre at brannen spredde seg forover i toget. Det kunne være folk der inne. Varmen fra flammene sto mot ham. Men han prøvde å ikke tenke på det.

Jeg våknet. Jeg prøvde å flytte på meg, men greide det ikke. Jeg satt fast i noe. Jeg prøvde å få meg løs, men greide det ikke. Jeg hadde ikke makt over kroppen min. Faktisk kjente jeg den ikke. Det var en underlig og forferdelig følelse. Kanskje jeg hadde blitt lam? Jeg prøvde å rope, men det kom ikke en lyd ut av munnen min.

Etter en stund med intenst arbeid og varme, ble Will avløst. Han var sliten. Han satte seg tungt ned. Men pausen ble ikke lang. Rafael kom bort og ba ham bli med bort til en av de forreste vognene. De hadde funnet noen personer som var innesperret i toget. Will var flink til å bryte opp dører, og det tok ikke lang tid før han var inne i kupeen. Han kom seg fram til den første personen der inne, en gammel mann. Han søkte etter puls, men fant ingen. Will fikk ham ut, og det var straks noen som begynte med gjenopplivning. Inne i kupeen fant han også en mor og et barn, begge to i live. Og innerst i kupeen… Han stivna til. Det var Lyra, jenta fra drømmene hans. Han bøyde seg fort ned og fikk henne løs. Han strøk henne forsiktig over kinnet. Hun var helt kald. ”Lyra,” hvisket han stille. Så bøyde han seg fort ned, la leppene sine inntil hennes.

Jeg lå der bare. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Men så skjedde det noe. Det var noen som kom. En gutt. Det var noe underlig kjent med ham. Han strøk meg over kinnet. Og hvisket navnet mitt. Lyra! Så bøyde han seg ned mot meg. Et navn datt ned i hodet mitt, Will.

Jeg sto på en kirkegård. Det var gravsteiner overalt. Will var der også. Han sto med stivt blikk og stirret på gravsteinen foran seg. En tåre rant nedover kinnet hans. Jeg ville trøste ham, men greide det ikke. På gravsteinen sto det et navn. Mitt navn, Lyra.