Skumringstime

Morgenstemning

Genseren var gjenstridig. Den gjorde seg liten og trang og hadde ikke noe lyst til å bli brukt denne dagen. Men det skulle den! Til slutt ga den etter i sin håpløse kamp.

Jeg gikk bort til verandadøra. Den ga fra seg et tynt, men skjærende skrik i det den gled opp. Kulda slo mot meg. Slo meg nesten overende med sine nærmere 20 minusgrader.

Jeg gikk langsomt ut på verandaen mens kulda stakk sine isnende kniver inn i meg.

Plankene hylte og jamret under føttene mine. De ba på sine knær om at jeg skulle slutte å tråkke på dem. Men jeg fortsatte, og plankene fortsatte sin hulkende klaging.

Jeg lente meg over rekkverket som holdt på å gi etter, og som egentlig bare hadde lyst til å hive meg ned i det kvelende mørket under.

Jeg sto en stund og hørte på trærnes stille hvisking. Hviskingen om vind og vær, alt og ingenting. De løfta sakte grenene og gestikulerte langsomt, men sikkert til den lette hviskinga.

Jeg sto der lenge og bare lytta. Jeg så horisonten i øst begynne å rødme svakt, og etter hvert mer og mer. Til slutt kunne jeg skimte en lysende skalk som kikket nysgjerrig utover landskapet.

Sola lyste opp. Den speilet seg blidt i en avvisende vindusrute.

Jeg sukket fornøyd, tok en siste titt på landskapet som sakte, men sikkert våkna til liv for en ny dag; og gikk inn.