Laurië Lantar Lassi Súrinen

Levende døde på Gomalandet

av Trond Buland

I novellesamlingen Enhjørningen (utmerket filmet som Klokker i måneskinn) bruker Andre Bjerke betegnelsen "stanget av enhjørningen" om moderne, materialistiske mennesker i et moderne, teknologisk samfunn som plutselig møter det uforklarlige, det uhåndgripelige.. Dette handler store deler av Ingar Knudtsens forfatterskap om. Dette gjelder også hans siste; vampyrromanen Nekromantiker

På en gammel gravplass på Gomalandet i Kristiansund, der spanske skip i sin tid dumpet ballastjord når de skulle laste klippfisk, graver en ung mann opp et eldgammelt lik som han lenge har hørt rope på seg i drømme. Hjem til hybelen på loftet, der veggene er dekket av bilder av rockestjerner og skuespillere, særlig kvinnelige eksemplarer av begge arter, bærer han en kvinne som har vært begravd i spansk ballast-jord i århundrer, men som likevel ser på ham og trygler ham om blod, om liv...
Realistisk.
Intens.
Uhyggelig.
Morsom.
Spennende.
Varm.
Surrealistisk.
Full av sterke bilder.
Alt dette er ord man kan bruk om Ingar Knudtsens nye roman, Nekromantiker, en helt ekte og sterkt personlig vampyrroman fra Nord-Møre tidlig på 60-tallet. På mange måter befester Knudtsen her sin posisjon som Norges beste fantasy-forfatter, i alle fall hvis vi med fantasy også tenker på annen litteratur enn den som er bygd på JRR Tolkiens modell. Knudtsens litteratur er fabelprosa, fantasy, men mer i slekt med latinamerikansk magisk realisme enn med dverger og demoner. Byen Kristiansund, kulissene for det fantastiske som skjer, er så realistiske tegnet at vi kan lukte sjø og motorolje, hovedpersonen Alf er en virkelig, levende person, en drømmer av en ufaglært bilmekaniker som synger litt i rockeband, drikker cola, leser bøker og blader om pop og film (og klistrer bildene på veggen på hybelen) og jakter på kjærligheten. Alf er en person det er lett å tro på, en person av kjøtt og blod med skitt under neglene. Og en person som altså hører det fantastiske kalle på seg, tvers gjennom århundrene, i drømmen som vokser ut over søvnen for ham, og han følger kalt, med spade og presenning, og ender opp med en bloddrikkende "vandød" kvinne på sofaen, midt oppe i et grått og alminnelig ungdomsliv. Og resultatet er en vampyrfortelling ulik de fleste vampyrfortellinger du har lest før; her er det ingen slengkapper med rødt fòr og/eller romantisk tragiske homo-erotisk tvetydige bleke menn, her er det ingen heltemodige Van Helsing-typer som redder dagen; nei, som så ofte i Knudtsens bøker er det makta som er skurken, det vi har blitt opplært til å tro viser seg å ha en annen side, og de som lever i skyggene, de forhatte og fryktede, er de som blir forfulgt, og er de egentlige heltene. I den grad denne fortellingen har noe sånt som "helter", altså. Og som vanlig er Knudtsen kvinneskikkelser, levende eller døde, kanskje hans aller sterkeste kort. Knudtsen er feminist, og legger aldri skjul på det. Kvinnene til Knudtsen er handlekraftige og sterke, der mennene tviler og nøler og gjerne tusler seg litt bort, er det kvinnene som tar initiativet, som leder livet og fortellingen videre. Nekromantiker er en roman som fungerer på mange plan, som skildring av en ung mann på usiker vei inn i voksenlivet, som samfunnskritisk, "politisk" roman, og som skrekk-roman med surrealistiske innslag. Og som skrekk-roman, eller fantasy-roman, er den så velsignet "norsk" og "personlig", den er så frigjort fra alle sjangerens mer eller mindre selvpålagte regler og bånd at den på mange måter framstår som en genuint original fortelling; en fortelling som griper i alle fall denne leseren med sin tilsynelatende enkle tilnærming til fundamentale og komplekse spørsmål. Kort og godt ei "god bok", om helt alminnelige levende mennesker som plutselig blir stanget av enhjørningen, og innser at ingen ting noen gang kan bli det samme etterpå.

Ingar Knutsen: Nekromantiker
Schibstedforlagene, Oslo 2004