Laurië Lantar Lassi Súrinen

Nordfjellene

av Ronja Marte

Jeg lar den ene fingeren gli langsomt, kjærtegnende, over den skarpe eggen på sverdet som jeg har liggende over fanget mitt. Et vakkert sverd. Rett, slankt og lett, men kraftig med en bitende skarp egg i kampens hete, og med vakre utsmykninger ved hjaltet. Virkelig et sverd en kriger verdig. Men hva annet kan man vente seg av et sverd smidd i alveland?
Et sverd av en sånn kvalitet er ikke alle forunt. Og mange har lurt på hvorfor jeg, et ubetydelig menneske på alle måter, har fått et sverd fra alvene, de edleste skapningene i den kjente verden. For i den siste tiden har de trukket seg langt inn i sine egne skoger, og sjelden har de med andre å gjøre.

Calinaremo var en dyktig jeger og kriger. Han blei sett på som en av de beste hos sine egne, og det sa ikke så rent lite. Men han hadde fått en lang og grundig opplæring av den beste før ham, Aregeliin. Aregeliin som var kjent blant alle alver på denne sida av verden, og som det til og med gikk frasagn om blant menneskene. Det hadde vært en stor ære å bli trent av Aregeliin, det visste Calinaremo og alle andre også. For gjennom sine mange år hadde Aregeliin kun tatt fire ynglinger i lære, og av disse var det nå bare to igjen, Baerculina, leder og druide av en alvestamme lenger vest i landet, og Calinaremo selv. Aregelonar, Aregeliins datter, døde i det store slaget ved Kalder-voldene, mens Valimosé, Aregeliins yngste lærling, hadde forsvunnet sammen med sin mester for flere år sida. Ingen visste noe om hvor Aregeliin og Valimosé hadde blitt av etter dette. Ingen visste om de levde eller var døde for lengst.
Calinaremo hadde tatt det tungt at Aregeliin forvant, og den gangen ga han et løfte om at han skulle finne ham igjen, eller i det minste finne ut hva som hadde skjedd. Men ting hadde forhindra hans leting, og selv om det hadde gått flere år sida Aregeliin var sett, var Calinaremo ikke kommet noen vei, og bodde fortsatt i sin hjemby. Denne dagen var han ute på jakt i skogene rundt hjemstedet sitt, men dyra var vaktsomme, og han kom sjelden nært nok til at det var noe vits i å løsne en pil mot byttet. Han kjente også en vaktsomhet i seg selv. Flere ganger tok han seg i å lytte anspent etter fremmede lyder. Men han hørte aldri noe utenom skogens vanlige lyder, vind i trærne, lett rasling i det fallende løvet, fuglekvitter og et dyr som skreik. Men det var noen der.
Han fant henne liggende i en liten lysning. Hvis noen hadde spurt ham om alderen, ville han ha gjetta rundt to år. Han så seg rundt etter annet liv, men det fantes ikke. Selv fuglene på himmelen kunne han ikke se tegn til. Han løfta henne varsomt opp. Han kunne ikke la henne ligge der, hun kom til å dø, forsvarsløs som hun var. Han strøk henne over det svarte håret og bar henne forsiktig med seg.

Sånn blei jeg tatt opp hos alvene. Det var nok enkelte som ikke likte det, men Calinaremo hadde stor innflytelse og respekt, og ingen kom med innvendinger til ham. Calinaremo og søstera hans, Calinaram, tok seg av meg og behandla meg som deres elskede, yngste søster. Jeg fikk et nytt navn, siden ingen visste hva jeg egentlig het, og blei kalt Vélassi. Mange år seinere fortalte Calinaremo at det betydde forlatt på et av de eldste språkene i verden. Jeg fikk en god oppvekst hos alvene, langt bedre enn jeg sannsynligvis hadde fått hos min virkelige slekt. Men jeg husker knapt noe av dem, kanskje jeg rett og slett har fortrengt det?
Jeg stryker igjen over sverdet med lette fingre. Det var Calinaremo som fikk det smidd til meg.

Calinaremo og Calinaram satt sammen under det store treet like ved der de bodde. Calinaram snakket lavt, halvveis til seg selv, halvveis til Calinaremo, men han fulgte ikke med, og hun visste det. Oppmerksomheten hans var retta mot en liten skikkelse på vei oppover i et tre ikke langt unna. Hun klatra raskt og smidig oppover, grein for grein. Hun hadde vært der i snart sju år og hadde forandra seg veldig, i følge Calinaremo.
"Hun er snart i rett alder for trening." Tanken hadde streifa ham før, men det hadde ikke vært meninga å si det ut høyt.
"Vélassi? Trene henne? Tror du det er lurt, Calinaremo? Du vet at selv om ingen sier noe, er det ikke alle som er like glad for at hun er her. Etter at vi har trukket oss tilbake, er det mange som helst ikke ønsker kontakt med den ytre verden, og dens mange problemer. De mener Vélassi er deres problem, ikke vårt."
Det lynte til i øya til Calinaremo.
"Ikke misforstå meg! Personlig ser jeg ikke på henne som et problem. Jeg har blitt glad i jenta."
Calinaremo sukka. Det var vel det han hadde venta å høre fra Calinaram, og derfor hadde han valgt å ikke snakke med henne om det før. Innerst inne visste han at hun hadde rett, men når han så på Vélassi, så han styrke i henne. Han visste at hun kom til å gjøre det godt som kriger.
"Rådet maser om at jeg skal ta meg lærlinger. De sier at jeg må overføre min og Aregeliins kunnskaper og dyktighet. Men når jeg ser meg om her, ser jeg ingen i den rette alderen med de rette evnene, bortsett fra én. Vélassi! Hvis jeg skal trene noen, må det bli henne."
Nå var det Calinarams tur til å sukke.

"Jeg har et oppdrag til deg! Jeg ønsker å få smidd et sverd." Calinaremo trakk sverdet sitt og holdt det fram mot alven han snakket med. "Jeg ønsker et makent til dette. Ja, jeg vet at det er du som har smidd det," la han til da alven så gjenkjennende på sverdet. "Det er derfor jeg kommer hit, selv om reisa mi har vært lang... Sverdet jeg ønsker smidd, skal være noe kortere og om mulig enda lettere."
Alven nikka, og forsvant inn i smia bak seg.

Sverdet som blei holdt fram for henne, var det vakreste hun noen gang hadde sett. Langsomt, langsomt strakte hun handa ut og kjente den kalde, skarpe, livsfarlige eggen mot fingrene. Ærbødighet bredte seg i henne, og hun trakk handa raskt tilbake.
Calinaremo smilte ned til henne og lot sverdet gli inn i den mørke skjeden igjen før han la det fra seg og satte seg på huk foran Vélassi.
"Dette sverdet kommer en gang til å bli ditt, Vélassi. Men før den tid kommer må du jobbe hardt. Jeg skal trene deg i jakt- og krigskunsten, og det krever mye av deg for å nå målet og bli en god kriger. Du må gjøre det jeg forteller deg og høre etter når jeg lærer deg noe. Men du blir ikke en god kriger bare ved å høre på meg, du må selv gjøre den viktigste jobben, og mye på egenhånd... Men jeg skal være der for deg." Han hadde selv hørt denne leksa en gang, men den gang uten de siste trøstende orda. Nå håpet han at han kunne greie å fortsette like bra som Aregeliin.

Rådet var ikke fornøyd. De hadde forbudt Calinaremo å lære opp menneskejenta. De var ikke veldig fornøyde med at hun var der i utgangspunktet, men hadde godtatt det. Å la henne trenes opp på alvenes vis, var langt over deres grense. Men uansett hvor imot Calinaremos planer de hadde vært, hadde han avgitt treningsløftet til jenta, og det kunne ikke brytes. Nå måtte han gjennomføre opplæringa.
"Vi sa at du ikke skulle trene henne. Hun er et menneske! Det er imot alle våre regler og skikker."
"Skikker kanskje, men det står ikke skrevet i noen lov at vi ikke kan trene noen som ikke tilhører vår rase." Calinaremo svarte rolig, og ingen kunne lese noe utifra holdning eller stemme om hva han følte. Det kunne man imidlertid tydelig lese på rådets talsmann. Han freste.
"Dette er ikke en vis beslutning av deg, Calinaremo, jeg hadde trodd bedre om deg! Men det løftet du har gitt, må du holde. Verken vi eller du eller noen andre kan gjøre noe med det. Men vi har kommet fram til at vi ikke vil ha noe med det å gjøre. Det hadde helt klart vært best om du forlot stammen. I hvert fall så lenge du trener den menneskejenta."
Enda kunne man ikke lese noe om hva Calinaremo tenkte da han nikka stille, hilste høflig farvel til rådsmedlemmene som satt rundt og snudde seg for å gå. Han måtte finne Vélassi.

Jeg har alltid etter dette klandra meg selv for at Calinaremo måtte forlate hjemstedet sitt som han elska. Jeg har skyldfølelse ennå. Men nå også skyldfølelse for mer enn at han måtte forlate landsbyen sin. Han på sin side la aldri noe som helst skyld på meg, heller ikke sa han noe om hvor vondt det gjorde ham. Jeg kunne se det uansett.
"Vélassi?"

Vélassi lærte fort, og jobbet hardere enn han selv hadde gjort da han begynte sin opplæring. Men uansett hvor flittig en er, tar det mange år å gå gjennom krigerkunstens opplæring. Og det tok tjue år før Calinaremo mente han ikke kunne lære henne noe mer. Resten var opp til henne selv.
Han kom til henne en dag. Knelte ned foran henne, og i hendene han strakte mot henne, holdt han sverdet. Sverdet som nå var hennes. Fra den stund av var sverdet det mest kostbare hun hadde. Og hun knytta seg fort til det, som alle krigere gjør til sine sverd.
Det var på den tida at noe begynte å verke og dra i Calinaremo.

"Vélassi?"
Jeg løfter hodet og ser bort på skikkelsen som ligger utstrakt på bakken på den andre sida av bålet som flammer lystig i den ellers mørke og dystre natta.
"Ja?" svarer jeg mykt, stikker sverdet i skjeden og er borte hos personen i en myk, glidende vending. Jeg stryker over det feberhete ansiktet og vrir opp en klut som jeg tørker panna hans forsiktig med.
"Jeg er her. Er det noe du trenger?"
Han svarer ikke. Ligger der og døser mens jeg sjekker forbindingene rundt såret i den venstre sida hans. Det ser ikke bra ut. Jeg kan ikke mye om skader og legekunst, men ser at det kommer til å kreve livet hans hvis han ikke snart får hjelp. Men her er det ikke en levende sjel på flere dagsmarsjer som er villig til å hjelpe. Og flere dager på hesteryggen greier han ikke.
Jeg kjenner at jeg begynner å miste motet. Siden angrepet for snart ei uke sida har jeg bare tenkt på én ting; få Valimosé til et trygt sted så han kan bli helbreda. Så lenge jeg har brukt alle mine krefter på dette, har jeg kunnet holde alle de andre følelsene unna. Men nå begynner de å vende tilbake. Nå som Valimosé ligger for døden, og min kamp for livet hans begynner å gå mot slutten.

Calinaremo gikk gjennom alt han hadde i den lille trehytta han og Vélassi hadde bodd i de siste åra. Han kunne bare ta med seg det alle nødvendigste. Han bretta sammen en mørk ullkappe og la den øverst i sekken før han snørte igjen. Vélassi var alt klar til å dra og satt utafor i sola mens hun venta på at han også skulle bli klar.
Han hadde vært nølende da hun først sa at hun ville være med på reisa hans. Målet var så ukjent. Hun kunne bruke de åra han drev rundt på en reise uten mål til store ting. Dessuten var han redd for henne. Redd for at det skulle skje henne noe. Han hadde blitt så glad i henne.
Men inni seg hoppa han av fryd for at hun skulle være med. Lenge hadde han grua seg til den dagen de måtte skilles, men ved at hun blei med kom ikke den dagen enda.

Reisa blei langtekkelig og uten noe som helst mål i sikte. De spurte seg for der de dro, men ingen hadde hørt noe om en stor alvekriger i deres distrikt. De bare fnyste eller lo og kom med kommentarer som: "Det hadde vært noe det!" Flere ganger hadde Vélassi lekt med tanken om å gi opp reisa, men det blei aldri mer enn det. Hun visste at Calinaremo ikke kom til å gi opp et løfte så fort.
De rei inn i en liten landsby. Sola hadde akkurat gått ned, og det kom snart til å være mørkt. Calinaremo hadde tatt avgjørelsen om at de skulle spørre om ly hos noen. De hadde reist nordover, og nettene på høsten var kaldere enn det de var vant til. Calinaremo hoppet av hesten og leide den bort til ei gammel kone som sto utafor et av de små husene og så på dem.
"Vær hilset! Jeg og min reisefelle ønsker ly for natta, og lurte på om du visste om et sted vi kunne få det her?"
"Dette er et lite sted, og vertshus er det smått med, men hvis dere ikke er for store på det, har vi alltids en ledig plass til vennligsinnede her." Stemmen til den gamle kona var lav og syngende, langt fra det Vélassi hadde venta. Hun studerte henne nøyere, og så at øynene skinte skarpt og var fulle av liv. Aldri før hadde hun sett øyne som skinte så mye av liv og viten som dem. Hun blei bare sittende uhøflig og stirre til Calinaremo strøk henne forsiktig over kinnet og lurte på om hun blei med inn.
Det var trangt inne, men varmt og koselig. Hestene tok en ung gutt seg av, og de to reisende fikk varm suppe og plass foran peisen. Calinaremo prøvde halvhjertet å komme med protester som: "Vi kan da ta hestene selv" og "Vi har mat selv, vi kom ikke hit for å ta fra dere maten deres", men møtte ingen respons.
"Nå, hva er det dere søker? Eller hvor er dere på vei?" Den gamle kona hadde kommet bort og satte seg ved sida av dem. Hun hviska spørsmålet ut i lufta, og det kunne nesten virke som hun snakka til seg selv og ikke til de to reisende.
"Om vi hadde visst det, hadde alt vært mye lettere. Vi leter etter alvekrigeren Aregeliin som forsvant fra vår viten for snart 200 år sida."
"Ahh, Aregeliin! Jeg har lurt på hvorfor det ikke har kommet noen tidligere for å lete etter ham." Calinaremo og Vélassi veksla blikk, men sa ingen ting, bare venta på fortsettelsen.
"Vi har et sagn som forteller om Aregeliin den Store." Og hun begynte å fortelle med sin myke, syngende stemme. Ungene som hadde sittet på andre sida av rommet og lekt for seg selv, kom krypene bort til dem da de forsto at en historie var på vei.
Historien handla om Aregeliin og hans liv, og den var velkjent for både Vélassi og Calinaremo. Men som alle vandrehistorier, noe denne var, hadde historien tatt nye retninger, man så ting fra en annen side og selvfølgelig var mye blitt overdrevet, glemt og satt på spissen.
"Da jeg fikk høre denne historia første gang, slutta den der Aregeliin og hans lærling Valimosé forsvant... Men jeg kan fortelle en fortsettelse." Hun gjorde en dramatisk pause og så rundt på sin lille flokk med tilhørere.
"For snart to år sida kom det til vår lille landsby to fremmede reisende som dere. To alver. Flotte å se til, spesielt den ene av dem var høyreist og gikk med hodet hevet, men hele tida hadde han en krigers vaktsomhet over bevegelsene.
"Jeg var selvfølgelig nysgjerrig, og spurte om hva slags folk vi hadde fått i hus. Og sannferdig nok fortalte han... ...jo, jeg trodde i hvert fall straks på ham... ...hmm, jo han fortalte at han var Aregeliin, med sin følgesvenn Valimosé, og som sagt trodde jeg straks på ham. Tilfeldigheter eller ikke tilfeldigheter, jeg hadde faktisk fortalt historien som jeg nettopp fortalte til dere nå til mine barnebarn her den kvelden også." Hun nikka betydningsfullt og smilte ned til en liten pjokk som hadde krabba opp på fanget hennes mens hun fortalte.
Den natta sov både Calinaremo og Vélassi bedre enn på lenge. Kanskje det skyldtes at de lå mykt og varmt innendørs, men det hadde sannsynligvis også med historien til den gamle å gjøre.

Reisa videre gikk lettere nå. De fikk lagt unna lengre strekninger per dag, og visste nå klarere enn noen gang før i hvilken retning de skulle dra.
Det var som alt hadde sudd for dem. Flere og flere de møtte på hadde informasjon om de to de var på jakt etter, eller de kunne komme med bekreftelse på at de hadde vært i området.
De hadde begynt å nærme seg fjellandet helt nord i Injar-iee, og alle spor pekte opp i fjellene. Ingen av dem visste mye om dette landskapet, og det var nå på den kaldeste tida på året. Vélassi prøvde å få overtalt Calinaremo til å vente til det ble mildere, men han ville ikke høre på det øret.
Da de spurte noen mennesker de møtte på veien om hvordan det var å komme seg fram i fjellene, mumla de bare seg i mellom og nekta å svare på noe som hadde med fjellene å gjøre. Vélassi syntes hun hørte at en av dem uttalte at man ikke var riktig smart hvis man bega seg opp i de fjellene. Hun grubla mye på det, og da hun spurte Calinaremo kom han også bare med unnvikende mumling om skrøner om hva som fantes på den andre sida av fjellene.

Som Vélassi hadde frykta, blei det hardt, for ikke å snakke om kaldt. Men Calinaremo hadde en sterk vilje, og han hadde en sterk følelse av at de ikke var langt fra målet. Den femte dagen i fjellet begynte det å blåse langt verre enn tidligere, og til og med Calinaremo innså at de måtte finne seg et sted med ly.
De fant noe enda bedre enn litt ly, plutselig lå det en hule foran dem. De så seg om etter spor til dyr eller annet, men ingen hadde gått verken ut eller inn på en god stund. De gikk forsiktig innover, med sverdene klare i tilfelle det var noe der inne.
Vélassi hoppa rundt. Hun syntes hun hadde hørt noe. Gikk langsomt mot stedet der hun hadde hørt lyden. Brått løfta hun sverdet mot en skikkelse på hulegulvet foran seg.
"Calinaremo. Herover!" Hun så ned på skikkelsen. Han lå bevisstløs, eller kanskje til og med død, foran henne. Det så ikke ut som han var noen trussel.
"Valimosé!" Vélassi kjente Calinaremo stryke forbi henne for å undersøke personen som lå der.

"En morgen da jeg våkna var ikke Aregeliin her." Valimosé satt og varma seg på bålet, mens han snakka. "Jeg lette etter ham, men kunne ikke greie å finne ham. Men jeg tror jeg vet hvor han har dratt. Han snakka ikke om annet enn de gamle sagnene om disse fjellene og hva som er på den andre sida.
"Han kom hit for å prøve å finne det ut. Og jeg tror han har funnet det også. Han dro ned på den andre sida. Jeg er ikke i tvil om det!"
"Hvis det er sånn, tror jeg det ikke er vits i å vente på ham..."
Calinaremo så bort. Han hadde aldri visst om han kom til å finne Aregeliin i live, men dette hadde han aldri forventa. Men han følte ikke sorg, selv om han forventa det av seg selv.
"Jeg har en følelse av at han ikke er død, det er derfor jeg ikke sørger..." tanken surret rundt i hodet hans. Og kanskje det var sant? Ingen i det store landet Injar-iee visste hva som var på den andre sida av Nord-fjellene.

Vélassi var den eneste av de tre som så seg tilbake på fjellene og den lille steinplata som de hadde reist ved foten av dem, da de rei av gårde.
Ingen av dem var sikre på hvor ferden gikk hen nå. Valimosé hadde vel en vag plan om å dra tilbake til landene i sør, tilbake til alvene. Vélassi visste at hun ikke kom til å vende tilbake dit, selv om det var det hun ønsket innerst inne. Calinaremo hadde vært mye fram og tilbake, men kom tilslutt fram til at han kom til å følge Vélassi, selv om det betydde at han ikke kom til å komme hjem med det første.

De hadde slått seg til for natta, og Vélassi satt og prøvde å få fyr på et lite bål. Hun skulle ha den første nattevakta, og satte seg med ryggen til en trestamme utafor lyset fra bålet og pakka seg inn i kappa si. Calinaremo la seg til å sove rett ved sida av henne, Valimosé nærmere bålet.
Det skjedde ingen ting. Et par ganger hørte hun et dyr eller en fugl et sted i nærheten, men ellers ingen lyd. Og da hennes tid på vakt var over, vekka hun Calinaremo og la seg til å sove. Hun våkna av et skrik og var straks lys våken og på beina med sverdet i handa.

Sju dager har gått sida angrepet, der Calinaremo døde og Valimosé blei dødelig skada. Calinaremo som hadde vakta da røverne angrep oss, styrta inn i lyset fra bålet for å advare Valimosé, men i lyset fra bålet blei de et mye lettere bytte. Mens jeg, jeg blei stående utafor i mørket som en feig tilskuer.
Jeg legger Valimosés døde kropp ned i grava jeg har gravd. Han sovna stille inn i løpet av natta. En ting føler jeg på meg at jeg må gjøre, men etter det vet jeg ikke hvor jeg skal dra eller hva som kommer til å skje med meg.

Huset der jeg hadde bodd sammen med Calinaremo og Calinaram for flere år sida nå, ser akkurat sånn ut som jeg husker det. Jeg skulle ønske jeg var kommet hit for å slå meg ned sammen med Calinaram, men jeg er ikke velkommen her av de andre.
Jeg er her for å levere tilbake sverdet. Jeg fortjener det ikke. Kanskje jeg kunne bruke det på trening, men når det virkelig gjelder, tørr jeg ikke. Hvis jeg hadde gjort det, hadde kanskje Calinaremo og Valimosé greid seg. Men jeg torde ikke.
"Calinaram! Er du her?"
"Vélassi?"