Laurië Lantar Lassi Súrinen

Resirkulering

av Trond Buland

Det virket så lett...
Så utrolig enkelt. Sjøl jeg måtte da kunne greie det...

Automatpistolen var riktig nok gammel, men fortsatt i fullt brukbar stand. Det hadde jeg forsikret meg om gjennom flere prøveskytinger siste sommer. Våpenet fungerte fortsatt upåklagelig, til tross for alderen. En militærmodell, Colt .45, fra 2. verdenskrig. Tung og stødig i hånda. Trygg og treffsikker, selv for uerfarne skyttere. Slike som meg.

I alle fall var den god nok for mitt bruk. Mer enn god nok. Ett eneste skudd var det jeg trengte den til. Ett enkelt skudd avfyrt på så kort hold at sjøl jeg nok skulle greie å treffe.

Porten til bilopphuggeriet var stengt med en grov kjetting og et hengelås som så svært så solid ut. Det bød imidlertid ikke på store problemer å klatre over nettinggjerdet. Jeg var tross alt i relativt god form. Pistolen klemte mot magemusklene fra sin plass bak beltet. Uladd. Jeg ville ikke risikere å skadeskyte meg, skyte balla av meg eller noe slikt. Ikke i kveld, på den viktigste kvelden i mitt liv.

Vel innenfor gjerdet så jeg på klokka. Kvart på tolv, snart midnatt, snart et nytt døgn. I løpet av kvelden hadde det skyet over. Det som hadde startet som en riktig så lovende høstdag, med sol og høy, klar himmel, hadde endt opp som nok en dag som truet med regn. Nå kjente jeg omsider de første kalde dråpene mot pannen.

Jeg trakk jakken bedre sammen rundt meg, og gikk inn mellom stablene av bilvrak. Ingen grunn til å nøle lenge i skjæret fra lykta over porten. Ville gjerne unngå å bli sett av tilfeldige forbipasserende, Ville ikke bli forstyrret. Ikke i natt.

Fjell av metall tårnet seg opp på begge sider av den ikke alt for brede passasjen. Bil på bil, i forskjellige grader av oppløsning og forfall. Noen var det ennå mulig å fastslå modell og utgave på. Andre hadde for lengst passert det stadiet, og var nå bare anonyme utgaver av den generelle arten bil. Uten personlighet. Vraket bil. Bildeler, knuste og forvridde legemsdeler. Sladrespeil, et ratt, hjulkapsler, stempel, topp-pakninger i delvis oppløsning. Døde biler. Parterte biler.

Bak opplagsplassen lå granskogen. Mørk og våt, tung av stille natt. Jeg sto et øyeblikk ved nettinggjerdet og så inn i mørket. Flettet fingrene inn i nettingen. Pustet dypt inn: Eim av fuktig skog; friskt men likevel med en nesten umerkelig odør av forråtnelse. Med ett gikk det opp for meg at jeg aldri hadde likte granskog...

Like ved gjerdet, lengst borte fra porten og lyset, sto den jeg lette etter.

Her, lengst bak på lagerplassen, var mengden av biler av en eller annen grunn betydelig mindre enn lenger framme. Ett og ett vrak lå henslengt, med opptil flere meters mellomrom. Vått og dødt gress slo mot leggene mine, glass ble knust under skosålene. Knuste billykter. Speil. Ruter. Løse pyntelister glinset mellom gress-tustene.

Mellom en gammel Mazda og ei boble med flatklemt tak sto den. Ford Anglia. En av disse litt bisarre engelske Fordene, med bakrute som skrådde innover og forunderlig malplassert antydning av små vinger på bakskjermene. Kort og litt klumpete, men likevel med en slags udefinerbar eleganse i linjene. En gjenstand så britisk som det bare var mulig for en Ford fra sekstitallet å bli.

Angliaen var en slags lysegrønn. Mosegrønn. I mørket var det sjølsagt umulig å se fargen, men jeg visste nøyaktig hvilke sjatteringer lakken etter hvert hadde fått. Frontruta var slått inn, bare små glasstenner satt ennå fast i gummilista. Alle fire hjul var borte. Likevel var det den samme båen. Et vrak, kanskje, ustøtt balanserende på murstein og grove treblokker, men ikke helt død. Ennå var en mikroskopisk del av bilens sjel i behold. Ennå var det noe som levde i en motor som aldri mer ville forbrenne bensin og luft. Jeg kjente denne bilen. Den kjempet for livet i det lengste. Men nå var også den i ferd med å gi opp.

Jeg hadde vokst opp med denne bilen. Fra den dagen jeg fylte fire, til langt ut i mitt niende leveår, var det denne bilen som hadde utgjort kjernen i vår lille kjernefamilie. Vi hadde levd rundt denne bilen i fem år. Mer enn fem år.

Far kom heim med den, på min fireårsdag, som sagt: Hans gave til meg, til oss. Den eventyrlige duften av helt ny bil var noe jeg senere aldri greide å glemme. Fortryllelsen ved det første gledesstrålende eventyr av en kjøretur skulle komme til å leve i meg, resten av livet. Vår egen bil!

Senere fulgte utallige kjøreturer, Korte søndagsturer, og sommerenes etter hvert obligatoriske høydepunkt; campingturen. Med takgrind, firemannstelt med fortelt, propanapparat, plastbestikk, potetmos fra pose og ubehagelige campingstoler. Og luftmadrasser som møysommelig ble pumpa opp hver kveld. Fra Tromsø til Kristiansand.

Familien; mor og far og jeg, levde i denne bilen, hver sommer og resten av året. Og i denne bilen døde familien. Mor og far.

Mor døde først. Like utenfor Åndalsnes. Vi hadde nettopp starta dagens etappe. Campingplassen var forlatt, morgenens obligatoriske lille krangel om pakking (det å pakke et trangt bagasjerom er virkelig en kunst) og videre reiserute var gjennomført, alt i tråd med ritualet. Veikartet var funnet fram og tilfredsstillende brettet.

Mor klagde over hodepine. Ikke noe spesielt, men likevel.. Far brumlet på sin vanlige måte mens vi svingte ut på riksveien. Jeg åt is og leste Donald i baksetet. Så kastet mor hodet bakover, presset hendene mot øynene, og døde. Hjerneblødning lærte jeg senere at det het, det som drepte henne. Hun døde momentant. Ingen kunne ha reddet henne.

Et barn glemmer aldri noe slikt.

Far levde i nesten ett år til . Så orket han ikke mer. Jeg tror at han hele tiden bebreidet seg sjøl det som skjedde med mor. Fullstendig grunnløst, sjølsagt, men likevel høyst reelt, for ham i alle fall. En søndags ettermiddag tok han med seg ei hel flaske vodka og gikk ned i garasjen. Stengte porten, satte seg ved rattet, startet motoren, slo på bilradioen og drakk sprit til eksosen tok ham med seg inn i bevisstløsheten. Han døde mens "Søndagsposten" smøg seg lavmælt ut av den lille radiohøytaleren.

Jeg bodde resten av oppveksten hos en søster av far. Bilen ble solgt, salgssummen lagt til den ikke alt for fete arven jeg fikk utbetalt da jeg omsider ble myndig. Men Angliaen forlot meg aldri. Ikke helt.

Alt falt på plass for meg den dagen jeg fant bilvraket på den landsens bilkirkegården, noen mil utenfor byen. Alt ble med ett så enkelt, all tvil var med ett over. Bare en ting gjensto, ett eneste, enkelt valg. Det var som om bilen hadde venta på meg, og som om jeg hadde lett etter den, hele mitt liv, uten sjøl å være klar over det.

Høyre dør skrek da jeg slet den opp. Setene var dekket av knust glass og dritt. Søppel. Forsiktig, av en eller annen tåpelig grunn redd for å skjære meg, børstet jeg det meste vekk. Avdekket brunt setetrekk av plast. Flengen i ryggen hadde setet fått før bilen kom hit til kirkegården. Jeg satte meg inn på passasjerplassen, i ly for det etter hvert tette regnet. Dråpene slo tungt mot taket.

Jeg dro pistolen opp fra linningen. Metallet var varmt. Kroppsvarme. Forsiktig la jeg den i fanget, og fisket fram patroneska fra høyre jakkelomme. Dro magasinet ut av skjeftet, rev famlende i papp og fikk omsider opp lokket. Trakk ut tre patroner, to mer enn jeg egentlig trengte, og klemte dem på plass i magasinet. Fjæra var trang, gjorde motstand, men det gikk. Eska falt fra fanget, spredde messingpatroner ut over gulvet i bilen. Lot magasinet gli inn i skjeftet igjen. Et metallisk klikk fortalte at det var på plass. Hendene som skalv da jeg åpna patroneska var stødige nå.

Ladegrep.
Metall glei lett og oljeglatt over metall. En messingpatron ble ført på plass i kammeret. På et øyeblikks innskytelse la jeg pistolen forsiktig på den smale kanten over dashbordet, mens jeg smøg meg over girstang og håndbrekk. Hadde lyst til å sitte bak rattet i kveld. I kveld skufle jeg ha kontroll over mitt eget liv. I kveld styrte jeg sjøl. For første gang...

Grep pistolen som nå var blitt fuktig av regnet som slo inn gjennom det gapende hullet der frontruta hadde vært. Lente meg tilbake i setet, slo av sikringa, løftet pistolen, presset løpet mot pannen. Det var kaldt nå, som en munn med lepper av is. Et kyss. Jeg trakk av. Eksplosjon.

Lyden av papir.
Lyden. Av. Papir, Som ble revet over. Ritsj. Ritsj.

Gang etter gang. Monotont. Regelmessig. Langsomt.

Det var lyst i bilen. Ikke dagslys, og ikke kunstig, elektrisk lys. Et lys som var der, ikke til fortrengning av mørket, men samme med mørket. Et lys uten lyskilde. Et slags ikke-mørke mer enn egentlig lys. Svakt glødende. Som om metallet i i bilen, skogen bak nettinggjerdet, de andre bilvrakene, bakken, gresset, lufta og regnet med ett var blitt selvlysende. Som om hele verden lyste med en svak, nordlysaktig glød.

Jeg så. Jeg følte. Jeg hørte. Jeg kunne lukte. Jeg visste at jeg var død, men så og følte likevel, Jeg måtte være død. Kjente blodet renne sakte og varmt fra hullet i panna, ned over ansiktet. Kjente hvordan et stort stykke av hodeskallen i nakken var borte. Et gapende hull, der kula hadde gått ut. En iskald nummenhet klemte seg sammen om meg. Jeg var død, og likevel både så, hørte og følte jeg. Kjente tyngden av automatpistolen i fanget. Kjente regnet som slo inn gjennom frontruta. Hørte trommingen mot taket. Kjente lukt av vår granskog. Men likevel måtte jeg være død.

Ritsj.

Ritsj.

Langsomt snudde jeg hodet noen, millimeter mot høyre. Den døde kroppen min lystret på naturstridig måte en hjerne som ikke lenger skulle være i stand til å gi beskjeder. En hjerne som nå lå spredd ut over baksetet i bilen. Øyne som ikke lenger kunne se, så.

En ung mann satt i setet ved siden av meg. En ung, naken mann. En gutt. Spinkel, nesten mager. Huden lyste blekt hvitt. Glatt og feilfri, hårløs og vakker. Mørkt, fett og langt hår var samlet til en hestehale i nakken. Ansiktet var rent og litt barnslig i trekkene. I skrittet strittet en bankende, kolossal ereksjon, Han smilte.

Langsomt rev han nok en gang et stykke papir i to. Ritsj. Brettet bitene. Rev dem enda en gang over. Ritsj. Papirbitene flagret vektløse opp fra den velformede hånden med de lange, slanke fingrene. Fløy som hvite insekter opp mot biltaket.

Gutten fniste lavt. Kroppen dirret lett av undertrykket latter. Han hadde små, spisse og perlende melkehvite tenner bak tynne, blekrosa lepper. Øynene var svarte. Helt svarte, svartere enn nattemørket noen gang kunne være. Han boblet av lystighet. Uten vilje kjente jeg hvordan mitt eget lem ble blodfylt og hardt.

Han så på meg.
Lot nok en flokk hvite papirbiter fly opp fra håndflaten. Et av de fjærlette flakene danset mot meg, klebet seg til blodet som nå dekket ansiktet mitt.

Langsomt strakte gutten ut en hånd. Forsiktige fingre plukket papirinsektet løst og lot det fly videre. Berøringen av de delikate fingertuppene skar som glødende kull gjennom nummenheten. Gjennom døden.

Han smilte enda en gang til meg.

Med ett satt han ikke lenger i setet ved siden av meg. Det gikk et uendelig sekund før jeg oppdaget at han ikke var borte, at han bare hadde byttet plass. Nå satt han på bilpanseret. Ute i regnet. På huk, med haken hvilende mot det ene kneet. Ereksjonen svaiet lett, som om det blodfylte, stive lemmet levde sitt eget lille liv. Han stirret intenst på meg gjennom den åpne frontruta. Øynene brant med svarte flammer. Svidde seg inn i meg. Med en eksplosjon av et fnis var han med ett tilbake i setet.

"Hvem er du?"

Sjølsagt sa jeg det ikke. Jeg kunne jo umulig si noe som helst. Likevel hørte jeg min egen stemme. Hørte? Herregud, det var jo også umulig. Jeg var jo død. Likevel hørte jeg mine egne ord, og jeg hørte hans stemme svare meg. Tynt, litt skingrende. En gutt som ennå ikke var helt ferdig med stemmeskiftet.

'Kjært barn har mange navn, vet du... Noen kaller meg Gud, andre kaller meg Satan... Og tusenvis av andre navn... Ingen av de navnene er mitt egentlige, hvis jeg i det hele tatt har noe egentlig" navn da. Det samme kan det være. Helst liker jeg å tenke på meg selv som "Oppsamleren ". Når jeg har lyst på et navn altså... Eller kanskje "Opphugger’n" passer bedre, omgivelsene tatt i betraktning?"

Nok en gang krummet han seg i vill, undertrykket fnising. Et øyeblikk satt han tilbakelent i setet, fjernt, mens han lekte med det stive kjønnet. Så festet han blikket på meg igjen.

Jeg samler på liv skjønner du! På livsskjebner! Av dem lager jeg nye liv! Nye skjebner... Plukker dem i stykker, forstår du, og setter dem sammen igjen på nye måter! "

Endelig lo han åpent. Høyt og skingrende.
"Og jeg tror kanskje at jeg kan bruke det meste av deg. Av ditt liv. Mye fint å hente her! Mange erfaringer. Mye sorg og ting som stikker, det har jo bestandig vært det jeg har likt best! " Enda en eksplosjon av skrikende latter. Hikstende. Små, blå flammer danset over den bleke huden hans.

"Mye deilig smerte å hente i ditt liv. Det smaker godt, livet ditt. Kan bruke nesten alt til nye liv, til nye livsskjebner. Litt her og litt der, vet du... En skal få slutten, en annen skal få begynnelsen. Og en tredje kan kanskje få den bedritne sjølfølelsen din, mindreverdighetskompleksene har jeg også god bruk for. Alle frustrasjonene? Nederlagene? Skuffelsene? Herlig! Angsten? Smaker søtt som honning på tungen. Kjærlighetssorgene? Svikene dine? Sjølgodheten og ensomheten, falskheten og overfladiskheten? Deilig! Og alle depresjonene? Herregud, jeg kan jo bruke alt her, jo. Du var rett og slett fullkommen!"

Nå onanerte han utilslørt, mens brå hikst av spjærende latter presset seg ut mellom leppene. Musklene i de tynne overarmene arbeidet intenst. Jeg kunne kjenne fingrene hans rundt mitt eget pulserende lem, ute av stand til å stritte i mot ble jeg dratt inn i et blødende begjær. Som om han følte at jeg tross alt fortjente en ytterligere forklaring, fortsatte han:

"Mengden av livsskjebner i universet er total og endelig, skjønner du. Akkurat som med energi. Ingen ting kommer til. Derfor må jeg hele tiden bygge nye liv av delene av de gamle. Som å bygge stadig nye biler av gamle bildeler! "

Denne gangen greide han å holde latteren tilbake.
"Det er bare å ta gamle, utslitte og utbrukte liv, hugge dem opp i store og små biter, og smelte dem sammen igjen på nye måter. I nye kombinasjoner. Resirkulasjon! Det er rett og slett kjempemoro, skjønner du!"

Jeg skjønte ingenting. Jeg var jo død. De døde kan ikke skjønne. Likevel var jeg absurd nok redd. Forferdelig redd. Han onanerte hissig. I skrittet mitt brant en ild jeg ikke kunne unnslippe.

"Og etterpå så skal det som er igjen av deg, kjernen, det som ikke er livet ditt men deg, den lille gnisten som virkelig er deg, det som noen idioter kaller sjelen, få lov til å følge med meg. Egentlig trenger jeg deg ikke lenger når jeg har tatt livet ditt, de erfaringene dine, men jeg tar vare på restene likevel.... Spør meg ikke hvorfor jeg samler på alle de utslitte kjernene... Det er jo forresten så lite... "

"Tar du meg med til... til helvete?"
"Helvete? Hva er det? Nei da, helvetet, det er her det. Det stedet dit de ynkelige restene av deg skal, kan ikke beskrives med den slags menneskeord. " Nå var han alvorlig. Helt alvorlig.

"Men hvorfor forteller du meg alt dette? Hvorfor lar du meg oppleve dette? Hvorfor kan du ikke bare la meg dø, og så ta det du trenger?" Sjøl om det forsatt var umulig, hørte jeg min egen stemme skrike spørsmålene.

Han lo, like skingrende som før, mens han på nytt begynte å onanere. Hardt, som en absurd gest mot den døden som hadde møtt meg, men som han ikke ville la meg slippe inn i før han var ferdig med det han trengte meg til. Og kanskje ikke da heller. Kanskje aldri..

"Hvorfor? Hva betyr nå det ordet, tro?"
Et øyeblikk så han ut i mørket, ut i skogen. Regnet.
Så lo han igjen. Latteren var et langt, desperat skrik, kuttet opp i ørsmå biter av en usynlig kniv. 'Fordi det er så fordømt gøy! Fordi det gir meg noe å le av!" Latterskrikene fløy inn i mørket, sammen med nok en håndfull små, hvite papirbiter.

De fant liket i bilvraket da bilkirkegården åpnet på mandag, Et helvetes griseri, det var alle enige om. Halve hodet skutt bort, blod og stivnet hjernemasse over hele baksetet. Et helvetes griseri.

en novelle av Trond Buland

tidligere trykka i Sirius