Laurië Lantar Lassi Súrinen

Salong Lykke

av Ronja Marte

Første gang jeg gikk forbi Salong Lykke var det Astrid som satt i stolen. Den gangen visste jeg selvfølgelig ikke at hun het Astrid, det fikk jeg vite ved en seinere anledning. Jeg husker jeg så på at hun satt der og stirra ut i lufta mens en annen oversminka dame satt og filte og lakka neglene hennes. Hun ser ikke spesielt lykkelig ut, tenkte jeg, før jeg fortsatte videre for å rekke avtalen jeg hadde med kjæresten min.
Av en eller annen grunn festa dette bildet seg til netthinna mi, og Salong Lykke kom en dag til å spille en langt større rolle for meg enn jeg noen gang kunne tenkt meg på daværende tidspunkt.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har hatt en lykkelig oppvekst. Mange gledesstunder har preget min barndom. Gode minner har jeg mange av. Om somre med familien på hytta ved sjøen. Julaften hos Bertemor og Bestefar. Kakao og appelsin foran peisen på hytta til venninna mi. Det kan bli kjedsomt å gå gjennom dem alle. Poenget har du vel uansett fått med deg. Aldri har jeg hatt noe å klage på.
Venner har jeg aldri mangla, selv om jeg aldri har vært en av de mest populære. De kuleste, som alle ser opp til. Har ikke sett noe poeng i det. Jeg har vært fornøyd med min lille og tett sammensveisa venneflokk, med personer som virkelig bryr seg om meg. Har alltid beskrevet meg selv som en glad person. Gledespunktene er på plass.
Men nå som min første store livskrise står for døra, rakner alle mine tanker om gledespunkter og fine ting. Ja, jeg har nok forstått det.

”Jeg, ja, jeg. Ehøm, eh, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Du, eh, du er en flott person og alt det. Det er bare.” Mitt tredje brudd var et faktum. Men aldri har det gjort så vondt som det gjorde nå. Mitt først brudd var ingen stor belastning på meg, da det var jeg som gjorde det slutt. Hvordan han tok det, fikk jeg strengt tatt aldri vite, da han var elendig til å vise følelser og vi snakka lite sammen etter at det var slutt. Andre gang det blei slutt med meg og min daværende kjæreste, fant vi ut sammen at det ikke funka. Vi har vært gode venner både før og etter. Jeg reiste meg og gikk.

”Være med på piknik i Frognerparken?”
”Ja, vi tenkte å finne på noe fint, så du får noe annet å tenke på!”
”Nei, jeg tror ikke jeg har tid...”
”Men, Rita, du gjør jo ing....”
Klikk. Jeg følte ikke for å fortsette diskusjonen med Hilde. Følte mer for å sitte hjemme og synes synd på meg selv.

Andre gang jeg så Astrid satt hun sammen med et par andre jevnaldrende venninner på en kafé. Jevnaldrende vil si rett rundt de førti, og jeg kan selvfølgelig ikke vite at det var hennes venner, men det så sånn ut. Hun lo, og for meg virka det som om hun var i godt humør. Hun så ikke så dratt ut som da hun satt på Salong Lykke den første gangen jeg så henne. Hun ser bedre ut både fysisk og psykisk, husker jeg at jeg tenkte. Kanskje det var dette som var starten på min nye sans for logikk.

Det var bare en ukes tid etter dette jeg første gang satte min fot innafor Salong Lykkes dører. Det var den samme oversminka dama som jeg hadde sett flere måneder tidligere, som tok meg imot.
”Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med?” Smilet var stort og innbydende.
”Ehh, jeg lurte på om. Ehh, jeg leste at dere hadde sånn rådgiver, også tenkte jeg at.. ehh”
”Ja! Det stemmer det.” Smilet blei om mulig enda større. ”Vil du sette opp en time med en gang kanskje? Vi har en veldig flink rådgiver ved navn Trine. Skal vi se.” Hun begynte å bla i ei stor bok. Så var det som hun kom på noe og avbrøt seg selv.
”Nei, du må ikke bare stå der. Sitt ned, også går jeg og henter en kopp urte-te til deg. Den er veldig avslappende.” Og før jeg rakk å protestere var hun borte.
Jeg hadde aldri vært spesielt glad i te, og i hvert fall ikke urte-te, men da hun kom svinsende tilbake igjen med en stor kopp rykende varm te, kunne jeg ikke takke nei. Jeg begynte å lure på om dette var en god ide. Kanskje det bare var en dum tanke at utseendet var årsaken til sorgene mine, grunnen til at det var slutt? Og selv om det var det, ville det hjelpe meg til å bli mer fornøyd og gladere hvis jeg forandra meg?
”Se her!” sa hun mens hun dytta den varme koppen inn i hendene på meg. Jeg nippet prøvende til den, mens dama fortsatte letinga etter en ledig time med Trine. Teen var bedre enn forventa.
”Her skal vi se. Hun har ledige timer på onsdag og fredag neste uke. Hva sier du til det?”
”Ehh. Ja. Fint.”
”Sier vi onsdag da?”
”Høm, eh, jaa”
”Eller passer kanskje fredag best”
”Hmnei. Onsdag!”
”Flott, da skriver jeg deg opp her på onsdag klokka seks?” Jeg bare nikka. ”Og navnet var?”
”Rita Olsen”
”Rita Olsen, ja. Fint, men da ser jeg deg her på onsdag da, Rita.”
Jeg nikka. Satte fra meg den tomme koppen på benken, og gikk ut. Jeg følte meg allerede mer oppstemt. Selv om planen ikke hadde vært å få en time så snart, hadde det vært så enkelt og riktig på den måten. Tankene kretsa ikke lenger om det vonde. Jeg følte. Jeg følte nesten ingenting lenger.

Min første time på Salong Lykke blei gjennomført med suksess, ny time bestilt, og deretter fikk jeg faste timer. Hud, hår, negler, øyebryn, sminke med mer blei fiksa og ordna på. Time etter time blei tilbrakt i salongen, med en rykende varm tekopp i hånda og behagelig musikk i ørene, mens jeg blei penere.
Astrid møtte jeg på en dag jeg kom litt for tidlig til timen, og vi blei sittende å småprate om ingenting. Jeg kom til å tenke på hva jeg hadde tenkt da jeg gikk forbi Salong Lykke den første gangen. Det virka så lenge sida. Alle mine fordommer hadde fordufta, og det hadde også sorgene. Og da jeg ikke lenger hadde noen sorger, måtte det bety at jeg var lykkelig! For man er det, ikke sant? Hvis man ikke har det vondt eller leit, er man ikke da glad? Jo, det måtte være tilfelle. Jeg erklærte meg glad igjen. Jeg hadde kommet over alt det vonde. Med Salong Lykkes hjelp. Et liv uten salongen kunne jeg ikke lenger tenke meg.
Vennene mine sa jeg hadde forandra meg. At jeg ikke lenger var mitt glade sprudlende jeg, som var med på alt, og fant glede i hver minste lille ting rundt meg. Men hvorfor lete etter lykken når jeg selv visste at jeg hadde den? De sa jeg hadde blitt fjern. At jeg fjerna meg fra dem. Og etter hvert følte jeg at de trakk seg vekk fra meg også. Men det gjorde meg ingenting lenger. Ingenting gjorde meg noe lenger. Ingenting kunne såre meg nå som jeg hadde funnet lykken.
Lykken?

”Jeg synes du bør slutte å gå til det lugubre stedet!”
”Nei!”
”Jo! Jeg har en dårlig følelse. Du er ikke lenger deg selv, og det er de der borte sin feil! Er du virkelig lykkelig?”
”Ja! Jeg har i hvert fall ingen sorger lenger!”
”Du snakker som om det å være lykkelig og det å ikke ha sorger er synonymer. Er det virkelig det?”
”Er det ikke det?”
”Nei! Det er ikke det! Husker du ikke lenger gledespunktene?”
Igjen kunne jeg tenke meg å avslutte diskusjonen, men denne gangen var det ikke noe telefonrør som kunne stenge Heidi ute. Denne gangen sto jeg ansikt til ansikt med henne, og kunne ikke slippe unna så lett.
”Husker du ikke da vi satte opp lista over alt som er fint? Alt som gjør oss glad. Du bobla over da. Kom med side opp og side ned til jeg ikke gadd å skrive ned mer. Husker du? Kan du nevne en ting nå som gjør deg ordentlig glad?”
”Te,” mumla jeg.

Heidi satt og leste i ei avis da jeg møtte opp på skolen en dag i midten av november. Hun så opp på meg. Blikket var umulig å tolke.
”Du har ikke tilfeldigvis time på Salong Lykke i dag?”
”Jo!” svarte jeg kort.
”Jeg tror ikke du trenger å gå.”
”Ikke begynn igjen!” Jeg var blitt lei av det evinnelige maset. Hun svarte ikke. Bare slang avisa inn i armene på meg. Jeg bretta den ut, og overskriften skrek mot meg.
”Salong Falsk Lykke!” Jeg leste fort videre.
”Etter tips gjennomgikk politiet en stor rassia mot Salong Lykke i går kveld. Det ble funnet store mengder av antidepressiva eller ”lykkepiller”. Etter grundigere etterforskning har politiet funnet ut at salongen har gitt kundene lykkepiller i teen. – Sannsynligvis for å holde på kundene, uttaler Sigurd Jeger. Vi ser på dette som en veldig alvorlig sak. Ikke bare fordi pillene har blitt kjøpt på ulovlig vis, men også fordi dette har rammet mange helt uvitende kunder, som ikke hadde noe med den kriminelle handlingen å gjøre.”
All min innbilte lykke styrta sammen. Jeg gikk. Dagene som fulgte var langt verre enn noen dager tidligere hadde vært.

”Piknik i Frognerparken? Nå?”
”Ja!” svarte jeg.
”Har du sett ut av vinduet?”
”Ja...”
”Har du i det hele tatt oppfatta at det er to meter snø og minusgrader?”
”Ja! Fjerde punkt: piknik. Snøballkrig og snøengler, punkt nummer tjueen. Varm saft, ellevte punkt. Punkt nummer trettifem: synge glade jul tostemt, mens man går gjennom Slottsparken.”
”Første punkt: venner! Regn med meg!”
Jeg kunne høre at hun smilte.