Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Staffet-Historien

av Bregalad, Hjorthen, Carnil, tom, ikke Tom og Laurelin

Bensinstasjoner midt på natta er verdens ensomste, mest forfrosne steder. Statoil-stasjonen på Berkåk var en slik. Klokka var noen minutter over to. En rødlig fullmåne hang i øst, stor og nesten litt truende. En tysk trailer med mørke gardiner for alle vinduer sto parkert på parkeringsplassen. E6 lå tom og asfaltsvart gjennom sentrum, som en forsteina elv.

Stående ved automatpumpa skjøv han den slitte cowboyhatten opp i panna og betraktet månen og det nattedøde tettstedet, mens tanken på den gamle Forden grådig slukte 95 oktan blyfri. Tallene på pumpa fløt lydløst over skjermen. Han kjente at han fikk gåsehud på de nakne armene. Nattelufta var kald, det var tross alt bare 16. mai som hadde begynt for et par timer siden, og det hadde regna hele dagen, før det klarna opp mot kvelden. Blir kalde netter av det i mai. Kanskje frost og glatte veier på morgenen, tenkte han uten egentlig å tenke det. Ett eller annet sted hadde han fanget opp at det skulle være måneformørkelse en gang før soloppgang.

Hun kom på skrå over E6, kanskje bare en ørliten anelse ustø. Ung, litt ubestemmelig alder, svart dongribukse, hvit skjorte med en brodert vest over, army-boots, håret skjult i en stor alpeluelignende sak, som en svart sekk, solbriller skjøvet høyt opp i panna. Litt hippie. Over høyre skulder hang en slitt, liten Berganssekk, en mørk jakke hang skjødesløst slengt over armen. Han registrerte velvoksne, duvende bryster under skjorta, og at hun hadde kurs rett mot ham. Han stirra intenst på månen, på ingenting, hadde ikke lyst på selskap, ville ikke prate, ikke nå, ikke med fulle eller steine kvinnfolk på Berkåk, ikke med noen. Bensinen rant fortsatt inn.

Hun stoppet tre skritt unna, lot ryggsekken og jakken falle i sakte kino mot asfalten, retta ryggen og så ham inn i øynene. utfordrende. Grønne øyne. Intense øyne. Det brant i dem. "Skal du sørover?!" Det var bare delvis et spørsmål, minst like mye et faktum som ble slått fast. Han så på de rennende tallene på pumpa og nikka taust, prøvde å virke uinteressert, utilgjengelig, avvisende, og visste samtidig at det ikke nyttet, at han hadde tapt, at denne jenta ikke lot seg avvise, ikke nå, ikke her, i alle fall ikke etter at han hadde bekreftet at hun hadde rett, at han skulle sørover.

"Fin bil?!" Jøss ja da, som om hun har peiling på det!? "'98 Cougar, ikke sant? Ikke så mange av dem å se lenger?" Jøss, hun har peiling på bil jo? Til sin overraskelse hørte han sin egen stemme si det han tenkte. Hun smilte kjapt, nesten umerkelig, øynene gnistret, som om hun feiret hans brutte taushet et ørlite sekund, erkjente sin egen seier: "Har peiling på så mangt, jeg! Skal du langt?" Han nølte et øyeblikk, men veien inn i den avvisende tausheten var stengt nå. "Tja, vet ikke helt. Kommer an på?" Bensinstrømmen stoppet, tallene sluttet å løpe. "Hvor skal du?" Faen til spørsmål... "E-6..." Var jo sant også, det var målet hans i natt.

Han hengte slangen på plass i pumpa, skrudde bensinlokket på plass. Hun sviktet lett i knærne, hektet opp ryggsekken og jakken, rettet ryggen, så ham inn i øynene igjen, det brant fortsatt noe der inne, noe han ikke greide å identifisere eller forstå. "Du har plass?!" Nok en gang den merkelige kombinasjonen av spørsmål og fastslått, uimotsigelig faktum. Han nikket, merket at han plutselig ikke hadde noe imot det, at det sterke ønsket om å være alene, omgitt bare av sin egen taushet, var i ferd med å bli borte, erstattet av noe annet, noe han ikke visste helt hva var. Uten et ord, med et selvsikkert lite kast med nakken, åpna hun døra, slengte sekken og jakken inn i baksetet, og satt seg inn, uten å vente på ham. Han gikk sakte rundt bilen, veide tenningsnøkkelen i hånda, betraktet henne gjennom frontruta, i lyset fra bensinstasjonens neonlys. Nei, hun var ikke så ung som han først hadde trodd. Eller kanskje yngre? Fortsatt ubestemmelig. Og ikke full, ikke mye i alle fall. Et øyeblikk kjente han seg litt urolig; hvis jenta var mindreårig, kunne han da komme i trøbbel hvis han tok henne med? Men han kunne da ikke vite det, sannsynligvis var hun eldre enn han trodde også, mye eldre, og ikke skulle han knulle jenta heller, bare gi henne skyss et stykke, ikke noe mer, ingen spørsmål, hun skulle sikkert bare til Oppdal for å besøke kjæresten eller noe, og dessuten var han i trøbbel allerede, trøbbel så det holdt, og hun trengte vel skyss, måtte vel dra, nå, ikke tid til å vente på bussen, noen ganger har man ikke tid til å vente på bussen. Han hadde sjelden det selv, sjelden tid til å vente på noe.

Han skjøv hatten bak i nakken igjen, og sklei inn bak rattet, prøvde å se cool ut. Kjente den svake eimen av tobakksrøyk, noen som hadde kjørt denne bilen før ham hadde røyka tynne, lange sigarillos, duften satt ennå i setetrekkene, nå blandet med den lette duften av parfyme, litt syrlig, det lukta frukt, eple? Uten å se på henne satte han nøkkelen i tenningen, vrei om, motoren våkna under panseret, brummet med nyoverhalte hestekrefter, det samme gjorde CD-spilleren; Willie Nelson begynte å synge; "the Mississippi delta was shining like a National guitar", innsmigrende og insisterende på samme tid. Han likte Willie Nelson i alle fall av og til, musikken virka beroligende, fikk ham til å slappe av. Hun tok langsomt av seg den store alpeluegreia, og flammende rødt hår rant som en foss ut over skuldrene hennes.

Det var godt å sette seg, godt å være på vei. Lilly kjente at hun falt på ro i bilsetet da de langsomt rullet ut fra bensinstasjonen, til tross for at tobakkslukta sikkert ville gjøre henne uvel. Men den var tross alt bedre enn nybil-lukt eller wunderbaum-lukt.
Da hun så cowboyen stå der og fylle bensin, var hun ikke i tvil; ham skulle hun reise videre med. Og hadde hun bestemt seg for noe, pleide hun å få det som hun ville. Han virket anspent og litt urolig, med bare små flyktige blikk på henne og en rastløs tromming på rattet. Hvor var han på vei? Til eller fra noe eller noen?
Varmen spredte seg langsomt i kroppen hennes, og skuldrene falt på plass. Hun lente hodet mot setet og kjente hvor sliten hun var. Kroppen føltes tyngre og søvnen fristet forførerisk.

Det var nesten ingen trafikk på denne tiden av døgnet. Bare et og annet juletre som dundret forbi i motsatt retning. Lysene fra Berkåk var forlengst forsvunnet fra sladrespeilet og de to menneskene i den gamle Forden satt tause i natten. Han lente seg fem og skrudde opp lyden på stereoen et lite hakk.
"Liker du Willie?" Spurte han.
Hun kvapp til, som om hun hadde hatt tankene tusen dager unna.
"Hva?"
"Willie Nelson," gjentok han. "Liker du ham?"
"Red headed stranger?" spurte hun og trakk nesten umerkelig på smilebåndet. "Er ikke helt min greie."
Han lente seg frem og skrudde musikken ned igjen.
"Hva er det som er din greie da?" spurte han mens han slo av CD spilleren og satte over på radioen. Pink Floyd kom plutselig smygende ut av høyttalerene med "Wish you were here". Det måtte være nattønsket som holdt på.
"Jeg foretrekker stillhet" sa hun.
"Ånå", sa han bare, og lente seg frem og skrudde av stereoen.
De fortsatte gjennom natten.
"Ja, så kjører vi E6 da, den strakaste veien" sa han, og angret i det samme.
Hun svarte ikke.
Han kikket bort på henne. lurte på om hun hadde sovnet, men hun hadde ikke det. Øynene hennes var åpne og festet på veien foran dem.
Han sa ikke mer. Bare fortsatte å kjøre sørover, alltid tyve km/t over fartsgrensen.
Lot tankene vandre.
De var såvidt passert Ulsberg da fjernlysene fra bilen bak dem første gang dukket opp i sladrespeilet.

Lilly kvapp til, og var med ett lys våken. Søvnen hadde nesten overmannet henne, selv om hun hadde bestemt seg for ikke å sovne. Tankene hadde kretset rundt om mannen ved siden av var til å stole på eller ikke helt side hun så han på bensinstasjonen. Det virket som han var det, men fienden hadde spilt henne puss før.
Det var de sterke lysene bakfra som hadde ført til at hun med et skjerpet alle sanser. Det var noe som ikke stemte. Var ikke de lysene litt for sterkere til å tilhøre en vanlig bil, selv med fjernlys?

Bilen med lysene kom nærmere, men fjernlysene hadde den visst ikke tenkt å skru av. Han bannet lavt over idioten i bilen bak. Han titta bort på den fremmede jenta. Hun hadde hoppet til av lysene, og nå satt hun spent til bristepunktet. Måten hun satt anspent i setet og stirret ut framfor seg, kunne minne om et dyr som været fare, tenkte han. Var hun altså på rømmen, og venta forfølgelse? Han verken sakna eller økte farta, bare fortsatte som om han ikke hadde noen som helst mistanke til noe som helst. Han overså fullstendig reaksjon til jenta som nå mer og mer begynte å gå over i angst, etter hva han kunne bedømme. Andre menneskers følelser og reaksjoner var for så vidt noe han ikke var så veldig god på.
Men til slutt kunne han ikke overse tingens tilstand lenger. Lysene var nå ubehagelig tett ved, og ubehagelig sterke. Det var heller ingen tvil om at jenta var redd. Dette var nå selv for han lett å bekrefte.
"Hva er det du er så redd for?" spurte han brått, med blikket festet stivt forover. Av en eller annen grunn hadde han ikke lyst til å se på henne når hun svarte.

Forfatteren klødde seg i hodet. Nærmere bestemt i det femte av dem. "Hvor vil jeg med denne fortellingen? Ut av trønderlag, ut av landet! Sørover!!" I mens tok Lilly seg sammen, sukket tungt, snudde seg mot den merkelige figuren i førersetet, og sa: "Nei, det er ikke faren min, og jeg er ikke på vei til en kjæreste på Oppdal". Hun fortsatte - " det er ikke en bil som kommer raskt bakfra, -har du noen gang sluppet løs kreftene i dette monsteret av en klimabølle? -kan du kontrollere den i stor fart? Har du livet kjært så gir du full fart nå!" det siste nærmest skrek hun.

Ikke akkurat hva han hadde ventet å høre, men i stedet for å snu seg for å se overrasket på henne ga han full gass og Cougar’n skøyt framover så det hvinte i understimulerte ventiler og drønnet i romslige eksospotter. Lysene bakfra avtok noe, de vant litt avstand igjen. "Vi kommer ikke langt i denne farten" utbrøt han, "hva er det egentlig vi har bak oss? Hvordan kan vi unnslippe?" Svetten drev fram overalt på ham, han kjente angsten bet seg fast - det hjalp lite at den tilårskomne Forden skrek stygt gjennom svingene nå. Men det hjalp litt at den skøyt så god fart, lysene var enda litt lengre bak. Lilly kastet nervøse blikk mellom føreren, lysene bakfra og veien framover mens hun forsøkte å samle seg. Så slo det henne, -at ikke hun hadde tenkt på det før! "Hvordan fikk du tak i denne bilen?" spurte hun. Overrasket over spørsmålet ville han kaste et blikk mot henne, men farten tillot det ikke. I stedet, sa han "Jeg kjøpte den av en merkelig dverg, i Trondheim, for en uke sida, han nærmest tvang meg til å kjøpe den for spottpris - hvorfor spør du om det nå?"

Lilly pustet lettet ut og smilte blekt. "Vi har bedre sjanser da, enn jeg først trodde!" I bakkene opp mot Kongshaug lå en lett dis over asfalten. Utenfor bilvinduene ble vårnatta utydelig, liksom litt diffus, brølet fra motoren lød med ett litt mer dempet, samtidig som bilen begynte å vibrere på en måte han ikke kjente, og derfor ikke likte. Han kjente at nevene grep hardere om rattet, knokene hvitnet nesten, bilen vibrerte svakt. Bak dem ble lyset sterkere, de sterkeste fjernlys på noen bil han noen gang hadde sett i alle fall. Han kastet et kjapt blikk til siden. Jenta i passasjersetet satt med lukkede øyne, i dyp konsentrasjon. Eller sov hun? Nei, leppene hennes beveget seg, altså var hun vel våken? Nåla på speedometeret passerte 140. Bilen vibrerte sterkere. Lyset bak dem brant i sladerspeilet. "Oppdalsporten" dukket opp på venstre side, det utbrente vraket av en lastebil sto foran restene av bensinpumpene, rutene i kafeteriaen var knust...Utbrent vrak, knuste ruter? Han så syner, det var klart nå, skikkelige halliser! Flashback? Den gule midtstripa var et sammenhengende gult bånd som forsvant inn under bilen, fjellene rundt Oppdal var utydelige konturer, han klamret seg til rattet, prøvde å bli ett med bilen, jenta ved siden av ham mumlet halvhøyt nå, på et språk han ikke kjente, ikke forsto, i øyekroken kunne han se at hun pustet tungt, en åre i tinningen hennes dunket, pannen var våt av svette, landskapet rundt bilen var så forunderlig ukjent, endret seg liksom hele tiden, blafret, som gjennom tung varmedis, forandret utseende, et øyeblikk kunne han sverget på at han så et langt følge med hester stå i veikanten, så var de borte, erstattet av tett skog der ingen tett skog skulle være, der flyplassen på Oppdal skulle ligget. Han klistrert øynene til asfalten, nektet å se noen annet, prøvde å stenge ute det sterke lyset bak dem fra sin virkelighet, prøvde å stenge ute alle tanker, alt annet enn bilen og veien var irrelevant nå, alt annet var farlig, bilen var virkeligheten, veien var virkeligheten. Den gamle Forden og E6, der myk mose vokste inn over asfalten, over de hvite stripene i veikanten...

Hva var det egentlig som skjedde? Han så ned på sine egne hender som knuget seg fast i rattet, et ratt som i øyeblikket ikke hadde noen funksjon. Foten hadde for lengst forlatt gasspedalen og likevel føyk bilen av gårde i et avsindig tempo. Han hadde rett og slett null kontroll. Problemene som for kun kort tid sida syntes uoverkommelige, virket med ett trivielle. Ha, hva var det han flyktet fra? Trøbbel så det holdt? Han som for litt sida bekymret seg for hvorvidt jenta var mindreårig, på rømmen hjemmefra. Hvor førte hun dem nå? Verken tid eller rom var lenger kjent.

Lilly kjente svetten piple fram over hele kroppen. Pulsen dundret i tinningen og hun hadde problemer med å holde seg rolig og avslappet nok til å mestre anstrengelsene. Ville hun klare å få dem unna? Lettelsen hun kjente da hun forsto hvem cowboyen hadde fått bilen fra, at hun slett ikke hadde tatt feil av typen som sto der i den kalde natta - det var opplagt ham hun skulle ta med seg videre - var i ferd med å fortape seg. Det var slett ikke vanskelig å styre bilen dit hun ville, problemet var forfølgerne. Hadde de like mye krefter som henne? En liten stund syntes det som om lysene bak var i ferd med å forsvinne, men nei, der var de tilbake. Hun kjente panikken gripe tak i magen. Cowboyen var det ingen hjelp i - han satt der stiv og apatisk. Han hadde tydeligvis mye igjen å lære, men det kunne hun ikke tenke på nå. Nå var det viktigst å unnslippe. De hadde ikke mye tid. På en måte visste hun at de skulle klare dette. Hva var det hun hadde glemt? Konsentrasjon, Lilly, konsentrasjon! Sekken! Selvfølgelig! Sekken! Hvor var sekken? Hun nærmest brølte det ut til cowboyen - "hvor er sekken min?"

Skriket hennes ristet ham ut av transen.
"Hva?"
"Sekken," skrek hun igjen. "Hvor gjorde du av sekken?"
"Sekken?, Jeg la den i baksetet tror jeg, er den ikke der?"
Hun snudde seg og kikket. Det var ingen sekk der.
"Er du sikker? Den er ikke der!"
"Kanskje den har falt på gulvet?"
Han snudde seg for å se, men snudde seg tilbake igjen umiddelbart. I denne farten turte han ikke å ta øynene vekk fra veien. Ikke turte han å bremse ned heller.
Hun strakk seg bakover og kjente med hånden på gulvet bak i bilen.
Ingenting på hans side.
Hun vred seg og kjente på sin egen side.
Kunne ikke kjenne den.
Stakk hånden så lengt hun kunne inn under setet.
Der!
Der var det noe!
Hun fisket opp sekken og åpnet den. Det hastet. Lysene i speilet var nær nå.
Hendene rotet febrilsk rundt i sekken.
Hvor var den da...der...hendene lukket seg rundt den harde runde plastikken og hun dro den opp av sekken.
"Klampen i bånn Cowboy, nå gjelder det!"
Hun løftet dingsen opp foran seg og pekte med den ut av frontruta.
Han gløttet bort med trekvart øye, "Hva pokker er det der?"
"En Hello Kitty vibrator."
Hun gløttet bort på ham med et skjelmskt lite smil i munnviken.
"En Hello Kitty vibrator?!"
"Ja, men bare tilsynelatende," sa hun og vred om bryteren.

Et intenst lysglimt og så var alt mørkt igjen, bare frontlysene som lyste opp asfalten foran Forden der de dundret fremover i 160 km.t. Lysene i sladrespeilet var borte.
Han tråkket på bremsen men for sent. Plutselig slapp de opp for asfalt og bilen dundret ut i vannet så spruten sto opp rundt dem.
"Hva pokker..."
Lily lo i setet ved siden av ham mens bilen mistet fart for til slutt å stoppe helt.
"Hvor i all verden kom den sjøen fra?"
Han rullet ned vinduet, stakk hodet ut og kikket seg rundt. Vannet rakk nesten opp til dørhåndtaket. Han vred seg rundt, stakk henden ut og trakk seg ut av vinduet og opp på taket. Reiste seg opp og tok et overblikk. Inne på land, der de kom fra strakk skyskrapere seg nesten opp til himmelen. Ute i sjøen, eller havet, eller hva pokker det nå egentlig var kunne han se konturene av en eller annen slags konstruksjon mot den lave, røde månen. Det så så malplassert ut der ute i vannet at det tok litt tid før han skjønte hva det var. Langt der ute i stakk drøye halvparten av et enormt pariserhjul opp av vannet. Han mumlet lavt til seg selv:
"Hvor er vi?"
Hun hadde kommet opp på biltaket uten at han merket det, forundret som han var av de ukjente omgivelsene. Han kvapp litt når hun svarte.
"Velkommen til Ciedad de Imaginacione."

Cowboyen og Lily satt stile på biltaket og så utover det mørke nesten svarte vannet.
Ingen sa noe på en lang stund. Månen var nesten full, og han hadde aldri før sett den lyse så skarpt som det den gjorde da, og heller aldri med et sånt rød skjer. Alt var rundt han var kjent, men allikevel helt annerledes, månen, stjernene, vannet og ikke minst pariserhjulet.
Hva var det hun hadde kaldt stedet? Han husket ikke helt, men han viste at han aldri før hadde hørt navnet.
"Ciedad de I..? Nei, hva var det igjen?"
"Ciedad de Imaginacione." Svarte hun uten verken og snu seg mot han eller gjøre mine til å ville utdypet svaret.
"Men hva er...?" han kom ikke lenger for hun hadde snudde seg fort mot han og la en finger foran munnen hans.
"Var stile!" hveste hun laft, før hun på ny snudde seg bort fra han og fortsatte og speide stift utover vannoverflaten.

Han prøvde å følge blikket hennes, kanskje det var noe hun så etter eller på? Men han kunne ikke se noe annet enn vann i retninga hun så i. Men med et la han merke til en krusning som sakte kom nærmere. Han så bort på Lily, men hun satt helt rolig, nærmest som om hun ventet på at det skulle komme nærmere.

I det krusningene kom helt fram til bilen, kjente de et lite rykk i bilen, en skjerm gled stille opp av vannet og lukket seg om dem før de ble trukket ned. Lilly ble endelig litt mer pratsom: "Godt, nå er vi foreløpig sikre. Jeg bare håper forfølgerene fra Trøndelag ikke klarte å spore oss hit."

"Hvor er vi, egentlig?" gjentok han. Hun så på ham og smilite skjevt: -"og når? -det er et minst like interessant spørsmål..." Cowboyen så hjelpeløst på henne, han så virkelig ikke ut til å være på høyde med situasjonen. I og for seg ikke noe nytt, men dette var langt fra de situasjonene han var vant til ikke helt å være på høyden i. "Hva mener du, -når??" "Jeg mener bare at vi har forflyttet oss, ikke bare i rom, -altså til et helt annet sted, men også i tid." Han rotet i lomma etter mobilen, men på den viste displayet bare at han ikke hadde dekning, og når han forsøkte å finne ut av klokka, ble han ikke klokere. "Kalenderen her kan visst ikke bestemme seg?" Lilly lo, "merkelig, -men den har jo helt rett" "Det er ikke sikkert når dette er... "-eller om det kommer til å bli" la hun til. Han lurte for første gang på om ikke han bare skulle ha møtt opp til møtet hos namsmannen allikevel, -hva var dette for galskap?

Et nytt rykk i bilen varslet at noe var i ferd med å skje. En kort stund senere gled skjermen til side og de var i et stort lyst rom, det lignet et garasjeanlegg. "Byen vi så?" sa han spørrende. "Ja" svarte Lilly, "det er den delen av byen som ligger under vann. Mindre vennlige krefter kontrolerer byen over vann, det var derfor jeg ville ungå å lage mer lyd der oppe." Det smalt i en dør og et lite følge kom smilende mot dem.

Lilly hoppet elegant ned fra bilen, og gikk smilende mot de fire skikkelsene som kom mot dem. Etter en kort samtale på et språk han ikke forsto, et språk som ikke ligna på noe han hadde hørt før, vinka hun til ham, vista at hun ville han skulle komme. Han gled ned fra bilen, betydelig mer klønete enn det hun hadde gjort, og gikk usikkert mot dem. De fire snudde seg og begynte å gå, Lilly vinket litt utålmodig på ham, og han prøvde å gå litt fortere, redd for å bli etterlatt alene her, i det i det han ikke skjønte noe av.

De to fulgte etter den lille gruppen, gjennom den store hallen der underlige kjøretøyer, med og uten hjul, sto parkert, han gjenkjente i alle fall en gammel Lotus Seven og en Ford Mustang fra 60-tallet, men så også noe som så ut som et strømlinjeformet damplokomotiv på brede gummihjul.

Omsider kom de ut i en lang korridor. De fire gikk raskt videre, uten å se seg tilbake, og Lilly og Cowboyen hastet etter. Hun visste åpenbart hvor de skulle. Det var mer enn han gjorde. Plutselig begynte hun å snakke.

"Det finns ikke bare en verden, vet du. Vi lever ikke i et univers, verden er ikke en, det du ser rundt deg er bare en av utallige verdener, en liten del av ett av utallige ulike univers, som alle er deler av et uendelig multivers. Det er som et enormt tre som hele tiden deler seg, får nye grener og kvister, hver gang en situasjon kan få to eller flere ulike utfall, hver gang to eller flere ting kan skje, så er det akkurat det som skjer, hver gang deler virkeligheten seg i to eller flere nye grener, du blir født og ikke-født, du blir overkjørt av den bussen og du blir ikke overkjørt av den bussen, og begge hendingene blir opphav til en ny virkelighet, et nytt univers, ulikt det som var før, multivers-treet har fått to nye grener. Noen grener er så like at det er nesten umulig å se forskjell, noen virkeligheter er så ulike at du ikke ville gjenkjenne dem som det du tenker på som virkelighet i det hele tatt. Milliarder av muligheter gir milliarder av ulike utfall som gir milliarder av ulike verdener, milliarder av ulike virkeligheter. I noen av disse virkelighetene finnes du også, eller i alle fall nesten du, personer som ligner deg, noen nesten identiske med deg, med liv lik det du har levd, noen er ganske ulike, noen er nesten ikke deg i det hele tatt, mens i milliarder av andre finnes du ikke, i nye milliarder av virkeligheter finnes det ingen mennesker i det hele tatt på det vi kaller jorden. Ja, i mange, mange virkeligheter ble aldri jorden noe annet enn en virvlende gass-sky i verdensrommet. Skjønner du dette?"

Nei, han skjønte ikke hva hun snakket om, kunne ikke helt fatte det, men nikket, glad for at hun snakket til ham, glad for ordene som omga dem, glad for at hun ikke lot ham være alene i seg selv sammen med alt det ukjente. Men han hadde ikke noe å si, konsentrerte seg om å gå, om å holde følge, med henne og med de fire som fortsatt gikk raskt gjennom korridoren foran dem.

"I denne uendelige, eller nesten uendelige vrimmelen av virkeligheter, finnes det noen personer, mennesker og nesten-mennesker, som kan se mer enn en gren av mulitivers-treet. Og noen av dem kan til og med bevege seg på tvers av virkeligheter, mellom ulike parallelle og kryssende univers. Jeg er en slik..." Hun smilte, som om det siste var en unødvendig opplysning. "Og noen steder ligger på korsveier, der ulike virkeligheter eller univers møtes, noen steder finnes på en måte i mange virkeligheter samtidig..."

Samtalen, eller rettere sagt enetalen hennes, ble avbrutt av enden på korridoren. Brede dører glei til side, og åpnet seg mot et nytt stort rom, de fire stoppet, og viste med bydende beveglser at de to skulle komme inn, at de var velkommen.

En veldig underjordisk hall lå foran dem, fylt av bygninger, bruer, terasser; en elv rant tvers gjenom den store hallen, mennesker vrimlet omkring, opptatt med slikt mennesker er opptatt av i en stor by. På et hjørne satt en ung mann og malte ved et staffeli. Lilly smilte til ham, hilste ham med et par ord, han smile tilbake, fordypet i bildet han holdt på å male; gamle hus dekket av slyngplanter og røde klatreroser, fjernt fra det de kunne se i den underjordiske byen. "Fint å se at unge Adolf maler rosene sine ennå, han er liksom en del av Ciedad de Imaginacione nå, ville blitt litt trist her uten ham..."

Cowboyen nikket til kommentaren hennes, uten å være særlig klokere. Det virket som hun mente han burde forstå, men alt ble bare mer og mer uvirkelig for ham. Han følte seg fullstendig uvitende og utenfor, omtrent som da han var liten gutt og ikke hadde forstått nok til å klare å formulere et forståelig spørsmål. Dette måtte være en drøm? En fantastisk realistisk, men samtidig helt utrolig merkverdig drøm. Men hadde han fantasi nok til å drømme noe som dette?

Tanken roet ham litt ned, det ble nesten komisk det hele. Her vandret han rundt i en drøm sammen med ei jentunge som fortalte ham om ulike, parallelle verdener eller univers. Eh, jentunge var kanskje ikke lenger den rette betegnelsen. Lilly hadde vokst betraktelig siden han møtte henne for noe som føltes som en evighet siden på en mørk bensinstasjon. Åh, hvilken kontrast - panikkfølelsen da han måtte stoppe og fylle bensin, på vei sørover - mot dette totalt ubegripelige han hadde havna i nå. Hehe, "panikk du liksom", mumlet han til seg selv. Og tenkte på folkemengden han hadde forventet å blande seg inn i, nasjonaldagen i hovedstaden.

Folkemengde, ja. Han var så visst en i en folkemengde i denne drømmen også. "Herregud da mann, du drømmer ikke". Tanken kom brått, nesten som om den ble plassert i hodet hans - og han tittet brått opp. Hvor var Lilly? "Lilly!" skrek han - og folk rundt ham tittet forbløffet på ham. Han så den trange gata bukte seg foran ham, full av mennesker. Han tittet seg febrilsk rundt og kjente magen knyte seg i fortvilelse og panikk. Han albuet seg hektisk framover til neste kvartal. Rundt hjørnet kom Lilly stormende. "Følg med da, mann - jeg vil nødig miste deg her" mumlet hun i det hun trakk ham med seg tilbake rundt hjørnet.

Pulsen dundret og kvalmen veltet opp. Han begynte å le hysterisk, men tok seg fort sammen da han så det strenge sideblikket fra Lilly. Gata de var kommet inn i var bredere enn den forrige, med langt færre mennesker. Plutselig slo en tanke ham. Hva om han ikke hadde truffet Lilly igjen så raskt? Hva hadde skjedd? Kanskje han akkurat nå levde videre i en parallell virkelighet eller på en annen grein, var det ikke sånn hun uttrykte det - panisk på utkikk etter Lilly? Hva bestemte hvilken vei han fulgte? Og hvilken bevissthet han hadde? Kunne han skifte "verden"? Hva var det Lilly hadde sagt? At hun, blant noen få, kunne se på tvers av virkelighetene. "Du Lilly? Kan du se meg? eller det som ligner meg, eh, altså, disse ulike universene..."
"Inn her", avbrøt hun - og trakk ham med seg opp en bred trapp.

På toppen av trappen stopet de et øyeblikk mens Lily fisket opp et nøkkelknippe med mange nøkler på. Han kikket seg rundt i den nesten folketomme gaten. Bygningen de sto foran, ja faktisk alle bygningene i denne gaten så nedslitte og forlatte ut. Med knuste eller igjenspikrede vinduer. Grafitti på veggene. Papp, papir og annet søppel blåste forbi dem før det la seg til rette i en eller annen skjermet krok. På bygningen de sto foran hang det et stort gammelt skilt med noen store skitne bokstaver som en gang må ha vært hvite. Et par av bokstavene manglet.
Chelsea H__ell sto det.
Lily fant den rette nøkkelen og låste opp den store tunge inngangsdøren. De gikk inn.

De kom inn i det som en gang må ha vært en lobby. Støvet lå tykt på en gammel resepsjonsdisk. Tunge møbler, også dem fulle a støv sto spredd utover et gammelt nedslitt teppe. Det var halvmørkt og luktet svakt av mugg. Borte i et hjørne durte det svakt fra en "vending machine", han kunne ikke huske det norske navnet i farta, som solgte coca-cola. Den så ut som den var i god stand, og var ikke like nedstøvet som resten av inventaret. Han kjente han var tørst, men Lily gikk i den andre retningen, hun viste vei mot en heis av det gamle slaget som han ikke hadde sett siden han var liten. Med dør som du selv måtte skyve igjen og gamle snirklede tall og bokstaver ved knappene som styrte heisen. De gikk inn og han lukket døren godt igjen. Lily trykket på en av knappene, han kunne ikke se hvilken, og heisen knirket seg i bevegelse med et lite rykk.
De kjørte nedover.

Heisen gikk rolig nedover, med jevn fart. Det føltes ut som en evighet. Ingen av dem sa noe. Han hadde stått og sett ned på føttene sine en lang stund. Den ene lissa på skoen hadde løsna. Tankene hans kretsa om denne lille tingen. En tanke han forsto oppi alt kaoset oppi hodet. Han funderte på om han skulle bøye seg ned å knyte den. Nei, han gjorde det ikke, bare sto der å så på den.
Heisen knirka og sakna farten, før den stoppet helt. Han så bort på Lily som ikke gjorde det minste tegn til å bevege seg eller overhode ense at de hadde stoppet. Han nølte litt før han gikk et skritt fram for å åpne heisporten.
"Nei" Lily verken rørte seg eller sa noe mer, bare det ene ordet. Men han stivna til, med armen halvt utstrakt mot døra. Alt var helt stille, ikke en lyd. Så lenge heisen hadde vært i bevegelse hadde de hørt knirking og stønning fra den gamle heisen, men nå var det ikke en lyd å høre.
Han så seg rundt. Noe var ikke som det hadde vært bare for sekunder siden, men hva viste han ikke. Det føltes som om rommet det lille heisrommet blei større. Lufta blei kjøligere, og mer behagelig enn den innestengte lufta i heisen. Hva var det som skjedde? Blikket hans vandret febrilsk. Vandra opp og ned veggene rundt seg som helt riktig trakk seg bakover, og samtidig begynte å falme. Skli ut til en tåke, og han sto plutselig å så seg rundt i en lys stue. Et vindu sto åpent og slapp en frisk bris inn i rommet som fikk gardinene til å blafre lett.

av Bregalad, Hjorthen, Carnil, tom, ikke Tom og Laurelin