Laurië Lantar Lassi Súrinen  

Lite sammendrag av flere stykker

Hair

Det Norske Teaterets oppsetning av musikalen Hair er varierende i kvalitet. Prestasjonene på scenen skuffa ikke. Bra musikk, bra dans/bevegelsesforming, og bra samspill på scenen. Flesteparten av personene på scenen var plukket ut på grunn av sang og dans, men de to skuespillerne (utdanna som skuespiller) imponerte stort og sikra dramadelen av stykket også. Da jeg er dramaelev var det disse to, nemlig; Frank Kjosås som spilte Woof og Ingrid Bolsø Berdal som Jeanie, som jeg blei aller mest imponert over. De hadde et utrolig samspill på scene som bare var flott å se på, og i tilegg hadde de en tilstedeværelse på scene som jeg bare drømmer om. De var rollen sin.
Så til de negative sidene. Omskrivningen. For de som er glad i historien rundt Hair, og glad i filmen blir det kanskje en skuffelse å se denne oppsettinga. Slutten var gjort om, og for meg ødela dette mye av poenget med stykket. Moderniseringen funka ikke alltid like bra, og omskrivninger av roller og lignende synes ikke jeg noe spesielt om. Men bra underholdning var det!

Fyrverkerimakarens Dotter

Hadde store forventninger til denne oppsettinga på Det Norske Teater. Stykket er basert på en bok av Phillip Pullmann som er en av mine favoritt forfattere. Men forventningene blei ikke innfridd fult og helt.
Det var et barnestykke, og uheldigvis bare det veldig preg av dette. Litt for mye, kan man kanskje si. Jeg synes det var litt krampaktig tilrettelag for barn, og tror heller at dette førte til at det mista endel heller enn å for ønsket virkning. Jeg tror barn er smartere enn det virker som regissørene bak dette stykket tror. Skuespiller prestasjonene var heller ikke overbevisende. Tror dette kan ha litt med det samme å gjøre. De overspilte heller enn å gjøre personen realistisk. Også litt mye roping, spesielt på Pia Tjelta som hadde hovedrollen.
Synes stykket blei flatt, og at det mista Phillip Pullmanns dybde, noe som er trist, for jeg tror de fleste barn også hadde greide både å forstår og sette pris på det.
Det sceniske var imidlertid flott. Innsjøen var nydelig! Var ofte ganske enkle men samtidig veldig pene og virkningsfulle scenebilder.
Stykke var også morsomt og underholden, i hvert fall til tider.

Helten på den Grønne Øya

Dette stykket var satt opp på prøvesalen på Det Norske Teater. Jeg er gald i prøvesalen, selv om jeg bare har sett ”Fedras Kjærleik” der tidligere. Det er så tett på at man virkelig er med i stykket. Skuespilleren kan bruke normal styrke på stemmen og alt er mye tettere på. Scenografien var stilig, med publikum på begge sider av scenen som strakte seg gjennom hele rommet i en V, og som skrånet oppover, med et stort åpent uteområde som kom til syne hvis veggen i baren blei løfta opp. Jeg blei med en gan glitt skeptisk til hvordan de greide å gjennomføre stykket med publikum så sprett, men det greide de flott.
Skuespilleren var flinke, bra musikk, og de to danserne som dansa Irsk dans var fantastiske. Vare en komedie, og den var virkelig morsom. Koste meg stort under hele forestillingen. I hovedrollene fant vi Anders Baasmo Christiansen som Christopher Mahon som blir en helt etter å ha drept sin far, og Ellen Dorrit Petersen som Pegeen Mike som Christopher forelsker seg i.

Hamlet

Oppsetnings av Hamlet på Oslo Nye Centralteater hadde jeg leste ganske mange anmeldelser av på forhånd, noe jeg egentlig ikke pleier. Bildet jeg hadde skapt meg var at Aksel Hennie gjorde en veldig bra jobb som Hamlet, men ellers var skuespillerprestasjonen labre. Dette stemte fult og helt. Aksel Hennie skinte, men ellers var de fleste tame og lite troverdige til direkte dårlige. Som en bekjent utalte: ”Det var flere bedre prestasjoner på deres stykket ”I Olympens Skygge” på ski, enn i Hamlet.
Til tider var det også vanskelig å følge med på hva som blei sagt på scene. Første grunn var at det blei spilt uten mikrofoner, noe jeg egentlig synes er bra, så lenge man greier å holde litt volum på stemmen. Andre grunn til at det kunne bli vanskelig å få med seg var at flere hadde lært replikkene sine på rams, og sa dem fra uten egentlig å legge mye mening i dem, ofte gikk det også for fort, og det å få med seg innholdet blei vanskelig.
Selv kjente jeg til hovedlinjene i stykket fra før av, og hadde ingen problemer med å henge med. For de som ikke kjente stykke vet jeg ikke. Tror det i utgangspunktet var lett å henge med på i forhold til regi, men på grunn av replikker som forsvant blei det vanskeligere igjen.
Claudius, Hamlets onkel, som blei spilt av Kyrre Hauge Sydness var også blitt trukket fram i noen av anmeldelsene som en av de som gjorde det bedre. Er litt usikker på det. Han hadde et veldig fast mønster han snakka i med å heve stemmen på med veldig jevne mellomrom, og var ikke imponert. Men i den ene monologen han hadde greide han å løsrive seg fra det faste mønsteret sitt, og det blei med en gang mye bedre.
Polonius spilt av Andres Hatlo var en den beste etter Aksel Hennie. Ofelia, Line Heie Hallem, trodde jeg aldri på. Men hun spilte bedre som gal. Både hun og Gertrud, Ingjerd Egeberg hadde en lei tendens til å punktere Hamlets flotte monologer, med et nokså tamt svar. Horatio, Kyrre Hellum, var opp og ned, men han hadde den siste avgjørende replikken i stykket, og det mestra han overhode ikke. Scenografien var enkel, og jeg synes det funka bra. Rombruken likte jeg. De brukte absolutt hele rommet, og kom fram bak oss, både nede og oppe på balkongen. Jeg synes det var virkningsfullt, i hvert fall til tider.